Bergen i mitt hjerte

Da setter vi i gang med en oppdatering. Og det er mye oppdatere!

P plass i Bergen. Har vrt det siden August og har endelig begynt lande litt. Det tok sin tid.
Bergen er en stor by og for denne bondejenta ble det overveldende.



Grunnen til at jeg havnet i Bergen var fordi jeg var en av de f heldige skerene som fikk plass p Profesjonsstudiet i Psykologi.
Dette var en drm jeg ikke en gang turte drmme da jeg startet p rsstudiet i Psykologi p Lillehammer.
Man m ha helt enorme karakterer for komme inn og jeg har lest mye om studenter som kjemper med nebb og klr i revis for f en plass p professjon.
Jeg fler meg enormt priviligert.

Ved hjelp av en god venninne (som jeg mistenker har vaske -og ryddeADHD - Jeg har serist aldri sett noen klare vaske ned en leilighet i det tempoet. Personlig kunne jeg bare bre en eske frem og tilbake mellom to rom slik at det S UT som jeg gjorde noe) fikk jeg vasket ned leiligheten i Lillehammer i lpet av en og 1/7 dag.
Magnus kjrte flyttelasset til Bergen mens vi vasket - og plutselig satt jeg og Magnus i bilen p vei til Bergen og la Lillehammer bak oss for godt.
Det fltes bde merkelig og surrealistisk.

Turen fra Lillehammer til Bergen er temmelig fantastisk:





Det tok oss ikke mange dagene komme oss til rette i leiligheten.
Nr jeg frst er inne p det med leilighet - Det var plent umulig f seg noe i denne byen. P de visningene vi var p var det tett opptil 50 mennesker vi konkurrerte om leiligheten med. P toppen av dette har vi to katter vi ikke kan "glemme" nevne (kan fort skape litt drlig stemning senere..), s vi l ikke godt an fra fr av.
Vi var nr 2 p listen til en av de vi var s p. Det er ingenting kjedeligere enn vre nr 2! (Husker jeg leste noe i psykologien om at bronsevinnere som regel er mer fornyd med prestasjonen enn de som vinner slv. Med bronse er du bare glad for havne p pallen, mens med slv s var du s nrme det pokkers gullet!)

Vi prvde alt for skaffe oss leilighet og til slutt satt jeg inn en annonse i BT for vre sikker p ha prvd absolutt alt. Det viste seg vre veldig effektivt. Fikk 4 telefoner med folk som var interessert i leie ut til oss. Vi kastet oss i bilen og dro rett over til Bergen for ikke la denne sjansen g fra oss.
Vi endte opp med ta en leilighet som l langt unna sentrum, men rett ved bybanen. Det tar oss 30 mins med bybane inn til byen, men jeg elsker virkelig kjre den. Musikk p rene, sitte og observere folk og se hele Bergen passere foran ynene mine. Det er magisk.

Uansett - Leiligheten!



Jeg stakk til og med p IKEA for leve ut min nye drm og id om vre homie:

Blomsten heter Pelle. Han er mitt frste planteprosjekt siden Troms (hvor jeg endte opp med ta livet av en kaktus. Etter det har jeg innsett mine egne begrensninger.)

P plass i Bergen hadde jeg en stor fordel. Jeg hadde allerede ei god venninne som jeg ble kjent med da hun bodde i Lillehammer.
Hun var fdt og oppvokst i Bergen og hadde overveldende mye kunnskap om alt. Det er noe med det g rundt i sentrum og allerede vre overveldet av antall mennesker, bygninger, inntrykk - og likevel skulle klare ta inn all infoen en ekte bergenser synes er viktig f med....og det er ikke rent lite!
Hun introduserte meg til en del av sine venner og det tok derfor ikke lange tiden fr jeg fikk et nettverk.

Jeg var raskt ute med sjekke hva kirkens bymisjon hadde tilby i Bergen by.
Helt siden jeg sluttet for bymisjonen i Drammen har jeg savnet jobbe for de. Jeg har savnet vre en del av et s fantastisk tilbud som bymisjonen er.
Da fant jeg Caf Magdalena!



Og *bang*, s var man tilbake i den fantastiske uniformen.



Kirksens bymisjon i Bergen har overveldende mange gode tilbud og virker sinnsykt godt strukturert.

S da var nettverk og frivilligjobb i boks. Da var det bare begynne ske jobber.
Jeg hadde allerede bestemt meg for at taxilivet var lagt p hyllen.
Til sammen 4-5 r som drosjesjfr i to ulike byer gjr at jeg fler jeg har gjort min innsats for norges drosjenring.
N var mlet jobbe innen psykiatrien igjen. Jeg var forberedt p at det kunne ta en stund finne en slik jobb, men jeg var villig til legge inn en god slump innsats for f til dette. S jeg satte i gang skeprosessen.

Til slutt var tre intervjuer unnagjort. Og alle tre jobbene var helt fantastiske. S jeg ventet spent p svar.
Jeg ble tilbudt to av disse jobbene. Noe som fltes helt sykt med tanke p at begge jobbene hadde hatt utrolig mange skere.
Siden begge disse var for Haukeland Sykehus mtte jeg ta et valg da det tydeligvis er lovregulert hvor mye man kan jobbe (det er noe drosjenringen ikke har ftt med seg overalt!)

Jeg tok et valg jeg er meget overbevist om at var det rette. Uten g i detalj p hva, hvem og hvor jeg skal jobbe, s er dette virkelig en drmmejobb som gir meg helt nye utfordringer og som kommer til vre av kjempebetydning for den kunnskapen jeg har store planer om suge til meg under utdanningen.
Jeg begynner til neste uke, kontrakt er skrevet og jeg gleder meg skikkelig til komme i gang.

Ting har falt s grdig p plass og jeg begynner kjenne at dette virkelig er mitt liv. Og det er mitt liv de neste fem rene.
Jeg tror dette kommer til bli noen av de mest spennende rene jeg har opplevd.

Og det bringer meg over til noe annet - Bergensere.
Jeg skal innrmme at jeg var skeptisk. Meget skeptisk. Det har mye gjre med at jeg er sterkt farget av min Trnder-stefar.
Med fare for at han leser dette skal jeg dempe meg ned..... men jeg m innrmme at Bergensere er et likanes folkeslag.
De har noe veldig likt med nordlendingene uten at jeg helt klarer sette fingeren p akkurat HVA.
Det er veldig lett komme i kontakt med fremmede her. Jeg er optimistisk.
Har allerede blitt kjent med en god del foruten om de min kjre venninne introduserte meg til. Jeg kaller disse "egne venner ftt helt p egenhnd" ... og min mor liker slenge p: "..som du IKKE har ftt av kommunen da eller?"
Disse menneskene er alle svrt interessante og virker som de har mye gi. Jeg gleder meg til se hvordan ting utvikler seg.

Litt mer bilder!


Torget. Eller....Torgalmenningen (eller noe) som Bergenserene jeg har mtt til n er veldig (VELDIG!) opptatt av at jeg kaller det.

Jeg elsker virkelig kjre bybanen. Tror det har noe gjre med at jeg aldri mtte ta buss eller tog til skolen.

Masse sko p vegg. Slike ting som bare M dokumenteres fordi... snn er det bare.

En av mine favorittplasser. Roll&Rock diner! Veldig gjennomfrt. Bde i musikk og utseende.

Dette er omrdet hvor en del av tilbudene til kirkens bymisjon befinner seg. Jeg er veldig glad i hele omrdet. Det har et veldig gammelt preg over seg. Det er ogs i dette omrdet roll&rock ligger.



Lykkelig p bybanen

Meg med fantastisk tff tagging i bakgrunnen



Mtte kjpe med rde linser, s jeg kunne ha en skikkelig gjennomfrt 'redness'

Snn. Jeg tror det er alt for denne gangen.
Jeg har begynt finne meg til rette, f en del stamplasser jeg bruker hyppig og blitt kjent med en del folk jeg gleder meg til bli bedre kjent med.
Jeg har ftt en fantastisk spennende jobb og om bare 3 mnd begynner skolen.

Livet smiler. Nei. Livet GLISER.

Er vi onde mennesker som ikke hjelper?

31. Januar kunne man se p kveldsnyhetene p TV2 hvordan vr medmenneskelige natur til tider feiler grovt.
Lisa Klausen p 24 r var den eneste som hjalp en bevisstls mann p et busstopp og dette frte videre til at TV2 bestemte seg for underske hvor mange som var villig til hjelpe en reporter med pustebesvr i Bergen sentrum. De gjennomfrte forsket ti ganger og hver gang fikk mannen hjelp, men det var urovekkende mange som bare hastet forbi

Er det slik at vi rett og slett er vandrende istapper som ikke bryr oss en dyt om andre eller kan det vre en annen forklaring?

Jeg er psykologistudent p Hgskolen i Lillehammer og i fjor skrev jeg bde arbeidskrav og eksamensoppgave om nyaktig dette temaet.
Hva er det om gjr at vi ikke hjelper mennesker som befinner seg i en ndsituasjon? De aller fleste av oss har vrt vitne til at ingen hjelper - og vi har ogs kjent p usikkerheten rundt om vi skal hjelpe selv. Hva er det da som gjr at mange av oss velger la vre?
I dette blogginnlegget skal jeg skrive om teoriene og forklaringene som forskere til n har kommet frem til angende dette temaet.


Man skulle tro at desto flere mennesker som er tilstede under en ndssituasjon - desto strre er sannsynligheten for f hjelp.
Slik er det imidlertid ikke - faktisk motsatt. Desto flere mennesker som befinner seg i umiddelbar nrhet, desto strre er sannsynligheten for IKKE f noe hjelp!

I sosialpsykologien kalles dette fenomenet "tilskuereffekten" og ble for alvor et tema etter 13. Mars 1964. Da skjedde det et brutalt drap p en kvinne med navn Kitty Genovese.
Det spesielle med dette drapet var at det tok over en halvtime og 38 personer var vitne til skrikene hennes fra nrliggende leiligheter.
Det kom i ettertid frem at ingen hadde lftet en finger for hjelpe henne (dette har i ettertid blitt avkreftet, men var fortsatt ingangsportalen til tonnevis av forskning rundt temaet.)
To forskere, Latan og Darley, fant da ut at de ville forske p hvorfor i alle dager ingen hadde hjulpet.
De utfrte svrt mange eksperimenter og funderte seg frem til teorier som fortsatt, den dag i dag, er svrt dominerende p feltet.

Et av eksperimentene de gjennomfrte viste godt at desto frre som var vitne til en ndssituasjon, desto hyere ble responsprosenten. 

Eksperimentet gikk ut p at forskspersonen skulle delta i en samtale over et enveis telefonsystem med en, to eller fem andre studenter om personlige problemer i forbindelse med studentlivet.
Forskspersonen fikk beskjed om at alle satt i hvert sitt rom slik at de kunne beholde sin anonymitet og at ingen andre ville hre p samtalen enn de som deltok - ikke en gang forskerne. De ville heller ikke kunne svare hverandre.
I virkeligheten var det bare n forsksperson som deltok og "samtalen" som foregikk var bndopptak.
En av de fiksjonelle studentene fortalte da om plager med livstruende anfall og endte opp med f et mens han snakket. 
Resultatene av dette eksperimentet var at nr forskspersonen trodde han var den eneste som lyttet, s var den hjelpende responsen hy - faktisk 100% innen 2,5 minutter. 

Nr han derimot trodde en annen hrte anfallet, sank prosenten til 62% innen 1 minutt, og ndde aldri 100%.
Nr han trodde fire andre hrte anfallet sank prosenten enda mer ? 31% hjalp innen 1 minutt og 62% hjalp innen 6 minutter.
Det ble ogs gjennomfrt et lignende eksperiment med ryk som kom inn i et rom hvor 1,2 eller flere forskspersoner satt og ventet p bli med i et eksperiment.
Selv med noe spass alvorlig som sterk rykutvikling ble resultatet omtrent det samme som med de falske telefonsamtalene.


Snn - nok kjedelig eksperimentprat. Over til godbitene!

Latan og Darley kom frem til at det forekommer en del steg vi m gjennom fr vi hjelper i en ndssituasjon:

1. oppdage situasjonen. Hvis vi ikke oppdager situasjonen sier det seg selv at det er vanskelig hjelpe. I en stadig travlere verden hvor de fleste av oss haster avgrde til neste gjreml med musikk p rene og ynene godt plantet ned i mobilen er det ikke alltid vi fr med oss hva som skjer rundt oss
Man m tolke situasjonen som en ndssituasjon. Det er ikke alltid like lett finne ut om en situasjon er farlig eller ikke. Er de hylytte skrikene noen som har det veldig moro p en fest? Er fyren som ligger p gaten en uteligger som blir sinna hvis du vekker han for sprre om alt er bra?
Kanskje jenta som sitter p huk midt p torget med hendene over hodet leter etter noe hun mistet p bakken? Vi mennesker er flokkdyr som flger gitte sosiale regler. Det er disse sosiale reglene som gjr det mulig for oss ha en samfunnsstuktur. Redselen for drite seg ut og bryte ut av disse normene ved overreagere/reagere feil p en situasjon ligger dypt i oss.

2. Man m fle ansvar for hjelpe. Det hjelper ikke om du har oppdaget og tolket situasjonen riktig hvis du ikke fler ansvaret.
Her er det lett tenke at vi alle har et ansvar, men det er dessverre ikke slik det fungerer i praksis. Vi mennesker er ikke bare flokkdyr, men ogs vanedyr.
Nr vi havner i en sosial situasjon hvor vi ikke vet hva vi skal gjre eller hvordan vi skal oppfre oss, s fler de fleste av oss seg ganske ukomfortable.
Hva gjr vi da? Jo, vi ser p hva alle andre gjr for finne ut hva som er normen i den gitte situasjonen.
Hvis ingen andre reagerer p en ndssituasjon, s betyr vel det at det ikke er noen ndssituasjon og det er bare en selv som overreagerer? Problemet oppstr da nr alle gjr nettopp dette...Det var nyaktig dette som skjedde i rykeksperimentet.
Forskspersonene la merke til ryken, og kikket p de andre for se hvordan de skulle reagere. Alle gjorde dette - og ingen reagerte. Til slutt var ryken s tykk at de faktisk knapt kunne se... og ingen gjorde noe likevel. Nr man alene observerer en ndssitasjon er man klar over at man er den eneste som kan hjelpe. Da fler man et mye strre ansvar og de alle fleste hjelper. Nr man er mange tilstede fler man at ansvaret er delt p flere - eventuelt at noen andre har det hele og fulle ansvaret.

3. Man m vite hvordan man kan hjelpe. Nok en gang returnerer vi til faren ved drite seg ut. Hvis man ikke aner hvordan man skal hjelpe, i f.eks en medisinsk ndssituasjon kan det vre lettere for oss ikke gjre noen ting og hpe at noen andre av tilskuerene vet hva som m gjres.

4. Og sist, men ikke minst: man m utfre den hjelpende handlingen!

S tilbake til det tittelen p dette blogginnlegget: er vi onde som ikke hjelper?
Definitivt ikke. Vi er rett og slett offer for medaljens bakside av vre flokkdyr og leve i et samfunn styrt av strenge sosiale regler. Disse reglene er ekstremt viktige for at vrt samfunn i det hele tatt skal eksistere - De gir oss en forutsigbarhet og en viss kontroll over sosiale situasjoner.
Uten disse sosiale reglene hadde vi ikke hatt noe samfunn i det hele tatt!
Men det m da vre en vei utenom? Vi m vel kunne opprettholde gode sosiale regler og likevel kunne hjelpe mennesker i nd?
S absolutt.
Det var derfor jeg ble s utrolig glad da jeg s dette nyhetsinnslaget. For et av hovedelementene i bekjempe tilskuereffekten er nettopp kunnskap om den.
Og det er ogs grunnen til at jeg skriver dette blogginnlegget. Nr vi er klar over hvorfor vi reagerer slik vi gjr - og ikke minst at det er helt normale sosiale reaksjoner, s er vi ogs i mye strre grad rustet til se bort i fra det.
Personlig har jeg lagt merke til at jeg har blitt mye flinkere til hjelpe og reagere etter at jeg lrte om dette fenomenet. Jeg har ogs ftt tilbakemelding fra venner som, etter ha blitt fortalt om tilskuereffekten, har brutt ut av de sosiale bndene og hjulpet.
Til slutt et tips hvis du befinner deg i en ndssituasjon og trenger hjelp fra en av de mange menneskene rundt: Tilkall EN av dem. "Du! I den rd skjorten og brillene - hjelp meg!"
Nr vi str en folkemengde kan det forekomme noe som heter deinduvidualisering - vi mister vr identitet og blir en i mengden. Da fler vi ogs mindre ansvar.
Ved gi til kjenne en av disse tilskuerene og gi vedkommende alt ansvar, vil du mest sannsynlig f hjelp med det samme! :)

Over og ut!

Jakten p julebordkjolen

Jeg sto p utsiden av kjpesenteret i min (srdeles sexy) drosjeuniform og tok tre pust helt ned i magen - akkurat slik yogainstruktren hadde lrt meg i lpet av de 3 yogatimene jeg hadde hatt tlmodighet til delta p.
Jeg kunne kjenne hvordan pulsen steg i det smbarnsfamilier stresset forbi meg for begynne julegavehandlingen og jeg mtte lete frem det jeg hadde av selvkontroll for ikke tipse dem om MIN mte handle julegaver p: vente til Januar. Julegavene er billigere, man slipper all ken og det er generelt en mer behagelig tid kjpe julegaver p (slapp av - etterhvert blir folk vant til f julegavene for sent og ingen reagerer).
Jeg har aldri vrt stor p shopping. Smaken min er langt fra kommersiell, s det meste jeg vil ha finner jeg p det store stygge internettet. Hvilket betyr videre at jeg er srdeles lite herdet nr det gjelder fly rundt p kjpesentre. (jeg vurderer gjre litt feltstudier og lage et blogginnlegg med tittel: "en overlevelsesguide til kjpesentershopping", men det fr bli litt lenger inn i fremtiden.)

S der sto jeg. Ved inngangen til Lillehammers strste kjpesenter og mannet meg opp til finne den perfekte kjolen. Hadde jeg vrt tidligere ute hadde selvflgelig denne prosessen funnet sted p ebay - godt innpakket i en dyne og med fyr i peisen. Men tidlig ute var jeg da selvsagt ikke. Og straffen var kjpesenter i julestria.
Jeg trakk pusten dypt en siste gang og gikk inn dren. P jakt etter den perfekte julebordskjolen.

Etter at jeg begynte kjre drosje p heltid har det blitt srdeles lite pynting. Drosjeuniformen min er frst og fremst tiltenkt menn i 40-rene, og man trenger ikke mye fantasi for skjnne at denne formfulle 25-ringen bruker dagene sine til se ut som en sppelsekk. (Etter en lang, hard kamp har jeg heldigvis ftt tillatelse til g i svarte tights i steden for dressbukse, s litt av min kvinnelig kropps-sjarm er fortsatt inntakt.)
Kort fortalt: I denne mannsdominerte bransjen, med en uniform som fr meg til se ut som en misforsttt transvestitt - s hadde jeg veldig lyst til spille p mine feminine sider for n kveld.

Frste stopp var hennes & Mauritz.

Som tidligere nevnt er jeg ikke noen stor shopper. S nr jeg kommer inn i en butikk scanner jeg den raskt, ser meg ut noe jeg liker og rsker det med meg p vei til et prverom. Hennes & Mauritz var oversvmt med flotte kjoler og jeg rsket med meg 8-9 stk p vei til prverommet, hang de pent opp p siden av speilet og gjorde meg klar til noe som skulle vise seg bli en lang ferd ned selvillit-i-spla-veien.
Frst vil jeg nevne at jeg ikke er noen minitatyr-jente. Jeg er heller ikke srdeles overvektig (med mindre man legger for mye vekt p BMIen som sier at jeg kan finne p d nr som helst.) De siste ukene har jeg dessuten tatt av meg nrmere 10 kg og flt meg veldig fornyd.
Dette skulle komme til en br slutt i prverommet p hennes & Mauritz.

Siden jeg ikke er en liten jente hadde jeg selvsagt srget for ta med meg de strste strrelsene.
Noe som ikke hjalp meg en dyt.
S der sto jeg. I prverommet. Og inns at jeg hadde srdeles feite skuldre - for 6 av 8 kjoler fikk jeg ikke lenger ned enn over hodet.
Dette er tidspunktet hvor man alltid fr den fikse ideen: Hvis jeg bare fr den P, s passer den.
S jeg fikk dratt en av kjolene over skuldrene og puppene (mot dens intense vilje). Lenger gikk den ikke. Og da slo det meg: "nei.... Jeg er fanget for evig og alltid i en rd, stroppls kjole som hverken gr opp eller ned! Jeg kommer til sulte ihjel i prverommet p hennes & Mauritz fordi jeg trodde alt kom til g bra hvis jeg bare fikk den over puppene." Klaustrofobien kicket selvsagt inn og jeg prvde rive den av meg som om den var en biflokk som hadde angrepet ut av det store intet. Og da kom lyden. Lyden ingen vil hre fra klr - og spesielt ikke klr som er eid av en butikk. Lyden av at noe rakner.
Alle jenter over 45 kg har hrt denne lyden i et prverom. Lyden som fr deg til stoppe helt opp i alle bevegelser og tenke: "Faen. N m jeg bare st heeeeeeelt i ro." Plutselig fr man et stort problem - Man har to valg: Enten sulte ihjel i et prverom i en rd kjole til 199,- tredd akkurat over brystpartiet..... eller drepe kjolen. Det var meg eller den. Etter ca 0,3 sekunds overveielse var valget tatt. Kjolen mtte d.
Og det er bestandig nr denne vanskelige avgjrelsen er tatt at kjolen gir opp. Den lar seg selv bli dratt over hodet uten ytterligere klager.

Klesbutikkene er vel den butikkjeden i verden som har satt seg minst inn i menneskers psyke og hvordan de kan selge klr. Dette inns jeg i prverommet.
Det bittelille prverommet med speil p absolutt alle kanter og flombelysning rettet mot kroppen min.
"Auda! Er det SNN jeg egentlig ser ut??? Jeg har ikke strekkmerker der! APPELSINHUD?!?!?! Jeg har jo gtt ned i vekt! Hvordan kan jeg se ut snn!!!????"
Nr dette er tanker som farer gjennom hodet ditt rett fr du skal prve et klesplagg du muligens vurderer kjpe, s skal det svrt mye til for at du fr det p deg og automatisk tenker: "hello sexyyyyyyyyyyyy" mens du gjr kyssebevegelser mot speilen.
Og nr du str i et prverom med flombelysning, speil p alle kanter og ikke en gang fr flesteparten av kjolene over skuldrene - ja, da skal det mye til for bevare selvtilliten.
Sta som jeg er bestemte jeg meg for at dette var et lite tilbakeslag, men at jeg i NESTE butikk ville kunne fle meg som den dronningen jeg var - p jakt etter den perfekte julebordskjolen.

S reisen tok meg videre: Cubus, BikBok.... og 3-4 andre klesbutikker jeg ikke husker navnet p siden jeg og Ebay er alt for gode venner.
Historien gjentok seg selv. I alle butikkene.
P dette tidspunktet kjentes det ut som at hvis EN falskt smilende butikkansatt til spurte om jeg ville ha hjelp, s ville jeg knekke sammen og skrike noe slik som: "OG HVA KAN DU HJELPE MEG MED??? KAN DU MAGISK KRYMPE MEG TIL PASSE INN I DE LATTERLIGE STRRELSENE DERES??"
Her hadde jeg alts plukket med meg de strste strrelsene i alle butikkene og de aller fleste kjolene fikk jeg ikke en gang P.

Rundturen min p kjpesenteret tok i overkant av en time. I lpet av en time hadde jeg vrt i 7 forskjellige klesbutikker, prvd over 15 kjoler og bestemt meg for en av de 3 jeg omsider hadde ftt p meg.
Og sosialpsykologiboken min hadde rett: Nr frst avgjrelsen var tatt og kassadama s p meg med et tomt blikk og sa 199,-, var jeg overbevist om at jeg hadde tatt det rette valget. Jeg og den rd kjolen skulle f et supert julebord sammen.

Jeg dro hjem, tok av meg klrne og kikket p meg selv i min egen speile. Og som jeg trodde: Jeg var tilbake igjen til vre fin.
Det er med andre ord speilene i klesbutikkene som er onde.

Men jeg tenkte litt p det i ettertid. Hvis jeg hadde drevet en klesbutikk og skulle selge klr, s ville jeg lagt opp prverom p en helt annen mte.
Store rom, dempet belsyning (kanskje til og med falske stearinlys), god lukt og rolig musikk. Spesielt dette med dempet belysning.
Eller kanskje strategien er f oss til se s stygge ut som mulig - slik at nr klrne kommer p er vi bare glade for ha dekket til kroppen og fr kjempelyst til kjpe plagget som sparte oss torturen av se alle vre feil?

Gjennopplivning av Bloggen

Heisann! N har jeg vrt inaktiv lenge. Det kan sammenlignes med ha lovet noen en kaffedate og dermed glemme det en stund. Til slutt er det s flaut ha glemt vedkommende at man bare dropper ta kontakt i det hele tatt. Vel, n tar jeg kontakt!
Jeg kommer til ha mye tid og lyst til holde denne bloggen i gang fremover. Det er mye som har endret seg i livet mitt og dette gir rom for bde skrive og reflektere en hel del.

Frst og fremst: skole.
Jeg fikk tilbake karakteren p psykologiske forskningsmetoder. Dette var et fag jeg satset p st i - ikke de strste ambisjonene med andre ord.
Hvis jeg strk i dette faget ville jeg skylde lnekassen 70 studiepoeng og de ville sltt opp med meg og nektet vre studie-pimpen min dette halvret. Man kan, mildt sagt, si at jeg entret eksamenslokalet med nervene p utsiden av kroppen (og som vanlig uten penn, mat eller studentkort - bare visakort og en redbull. Klarer virkelig ikke planlegge en eksamensdag!)
Karakteren kom tilbake og det var nesten slik at kjeven min mtte kirurgisk justeres tilbake da jeg s: A
Jeg hadde ftt en A i det faget jeg satset p st i.

Pluselig slo det meg... Jeg har A, A, B. Jeg kan komme inn p profesjonsstudiet i Bergen.... Stuen begynte spinne og jeg inns at hele livet mitt nettopp hadde endret seg.
AAB gir meg en poengsum p 4,75. I Bergen har inntakskravet kun vrt over 4,75 EN gang p ........ 8-9 r.
S jeg er ikke bombesikker p komme inn, men temmelig-ganske-masse-mye-sikker.

S jeg droppet ut av 2.ret. Dvs jeg meldte meg av de to fagene vi har dette semesteret og satser p ta B'en min p nytt og justere den opp til en A.
Den B'en var i sosialpsykologi (yndlingsfaget mitt) og jeg VET jeg kunne gjort en langt bedre innsats enn jeg gjorde. Derfor har jeg droppet alle andre fag og fokuserer KUN p sosialpsykologien. Har allerede begynt lese (2 mnd for tidlig. Jeg er FLINK student n!)


Men. Jeg kan jo ikke ta 10 studiepoeng i lpet av ett r og bare sitte p rumpestumpen utenom dette. Lnekassen vil nok ikke synes det er noen god id.
S det endte med at JEG slo opp med lnekassen i stedet for omvendt. (HAH! Jeg lar meg ikke s lett dumpe, nei!)
Deretter fikk jeg meg heltidsjobb som drosjesjfr. Noe som passer ypperlig siden det er mye ddtid i drosjebransjen og jeg da fr haugevis med tid til lese.

Derfor vil jeg ha massevis av tid til holde bloggen vedlike. Og jeg kommer nok til poste veldig mye drosjerelatert.

Dessuten har jeg ftt meg snn smart telefon. (opprommet der er med vilje. Det er ikke en smarttelefon, men en SMART telefon.)
Riktignok fler jeg meg som en 80 r gammel dame som synes at "disse tekniske duppedingsene har blitt s fryktelig avansert...." , men jeg skal klare f til noe likevel.
Har planer om satse p en del videoblogger.

That's it for now! Tada!

PS: et lite skrytebilde. Jeg fortjener det etter dette ret:



Et intenst forsk p blogg-CPR

Det er merkelig hvordan livet mitt for snart ett r siden, hvor srdeles lite interessant skjedde, la grunnlaget for masse masse bloggskriving.
N derimot, nr jeg opplever masse spennende (og definitivt bloggverdige) ting, virker det ikke som det er noe som er verdt skrive om.
Dette m definitivt gjres noe med. Jeg brukte ALT for lang tid p layoten til denne bloggen - jeg kan med andre ord ikke la den d. Vi utfrer derfor en runde blogg-CPR, knekker opp fingrene og gir oss en selv en liten bitchslap over manglende inspirasjon og skriving (ogs hper vi det hjelper!)

Jeg m nesten starte med forklare hvor jeg er i livet - s fr temablogging komme senere.
Eksamensresultater fra jul....... A! Jeg fikk en A! I det strste faget jeg skal ha p Hgskolen. 20 studiepoeng - og jeg fikk en A! *kremt*.
Nr jeg endelig fikk sjekket resultatet sto jeg p en togstasjon i Cardiff. Jeg m nevne at jeg hadde forventet C og hpet (i min vteste drmmer) p en B. Da jeg s den A'en er jeg ganske sikker p at hele togstasjonen trodde jeg var en terrorist. Det er nok ikke hver dag en jente med 78 forskjellige farger i hret sitter p kne p Cardiff togstasjon og skriker: "jaaaaaa!!!!! AAAAAAAAAAAA!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!".

I andre nyheter har jeg begynt jobbe som drosjesjfr igjen. Det er en fantastisk studentjobb hvor jeg fr srdeles godt betalt for kjre rundt, hre p rockemusikk og snakke med fremmede mennesker.
Litt omstillingsproblemer er det, siden jeg er vant til kjre drosje i en mye strre by med svre nordlendinger som har konkurranseinstinkt. I forhold til Lillehammer kan Troms nesten tolkes som taxikjring basert p " vinn eller D!". Man mtte stille seg p rikitg plass til riktig tid, jage etter turer og innimellom g s langt som kjre om kapp (selvsagt aldri over fartsgrensen! Vi vet alle at drosjesjfrer er store sinker i trafikken).
Her i byen er drosjekjring mer basert p at vi alle skal vre venner, gode kollegaer og dele likt p turene. Hvordan deler man p turene i drosjenringen? Jo, ved kjre tom tilbake til byen hver gang man har satt av en tur. Dette synes selvsagt jeg er bortkastet diesel, tid og gir meg mye mindre penger p sparegrisen (pluss at det tar lenger tid for kunder litt utenfor byen f drosje.)
Etter ca en mned i bransjen oppdaget jeg at det var flere sjfrer som tenkte p denne mten - og det penbarte seg to skoler i Lillehammers drosjenring: Den nevnte, og deretter den jeg kjenner til - Riktig plass til riktig tid. Det er bare det at disse sjfrene ikke skriker like hyt.
S jeg har ftt litt kjeft og litt ros for innkjringsstilen min. Men p slutten av dagen handler det om hvor mye penger jeg kan dra med meg hjem - og jeg velger taktikk ut i fra dette.

Tilbake til studiene et yeblikk.
Det studere psykologi p Lillehammer er fantastisk spennende. Jeg har lrt vanvittig mye og hodet mitt fortsetter trekke til seg kunnskap som en uttrket svamp. Dette er spesielt gy kombinert med drosjekjring nr jeg hrer kunder snakke om ulike ting - og jeg kan (riktignok inne i hodet mitt) sette fancy ord og teorier p det de snakker om.
Et eksempel var da jeg mtte ta et skift et par dager fr en eksamen jeg og en venninne hadde jobbet beinhardt med. Vi hadde sittet time etter time med flashcards og tankekart i et tosifret antall dager. Hodet mitt var med andre ord s stappe fullt at det ikke var rom for mye annet.
Da fikk jeg en srdeles full kvinne i bilen som klaget over hvor drlig vennene behandlet henne. De drev visst kalte henne et ludder og dela livet hennes - bare fordi de mente hun hadde hatt gruppesex. Hun hadde da ikke hatt gruppesex! Hun hadde riktignok hatt sex med to menn samtidig, men det var jo ikke GRUPPEsex!
Jeg skjnte jeg hadde lest litt for mye psykologi nr svaret jeg hadde lyst til komme med var: "i flge sosialpsykologisk definisjon er en gruppe to,tre eller flere personer i sosial interaksjon som har et felles ml og er gjensidig avhengig av hverandre for oppn dette mlet. Dere var to, tre eller flere mennesker, dere hadde defintivt sosial interaksjon, og deres felles ml var orgasme. Selv om avhengigheten av hverandre for oppn dette mlet er diskuterbart, s vil jeg konkludere med at dere s absolutt var en gruppe. Ergo: Dere hadde gruppesex!"
Eller da jeg hadde en mann i bilen som fortalte at han hadde forelsket seg i noen andre enn kona si og ikke visste hva han skulle gjre. Umiddelbart tenkte jeg: "Dette kalles kognitiv dissonans og er en teori utviklet av en mann kalt Festinger. Du m enten endre adferd eller moralsk standpunkt for opphre denne dissonansen."
Det fantastiske med kjre drosje er at jeg ikke kan si disse tingene. Jeg kan tenke dem, ogs m jeg oversette de til noe enhver kan forst. Jeg kan bruke de som utgangspunkt for forst hva som skjer, men nr det kommer til gi et rd m jeg snu om hodet mitt helt. Det hjelper ikke kunne sette et navn p hva som skjer med noen hvis du ikke kan prate med de p en ordentlig og forstelig mte.
Ved kjre drosje fr jeg fantastisk mye ving i dette.
Nr jeg en dag kommer ut p andre siden som psykolog, s er det utrolig viktig at jeg kan snakke med pasienter p en mte som ikke er teori-basert. En mte de kan forst kjenne seg igjen i.
Jeg m rett og slett lre meg to sprk: det faglige og det folkelige. Og jeg m innrmme at jeg synes noe av det morsomste med psykologi er forenkle alt jeg lrer til noe alle kan forst (da skinner det ogs noen ganger gjennom at enkelte deler ved psykologien er fancy ord kun fordi man KAN.)
Dessuten tror jeg det er viktig ikke blindt tro eller flge teorier. Grunnen til at teorier har blitt forkastet og erstattes er jo fordi noen prvde finne en annen mte forklare fenomener p. Tenke sjl!

Jeg skal gi meg for n, men prve oppdatere litt oftere.
Snart kommer det en omfattende post om London-turen vr (riktignok var den i Januar, men bildene og historiene lever fortsatt.)

OG - jeg har meldt meg inn i bloglovin'

Luskelivet

En fullstendig kursendring

Hvor i alle dager skal man starte etter et s langt skriveopphold?
Jeg kjenner meg selv godt nok til IKKE starte med lfter om blogge oftere i alle fall.

For 3 mneder siden besto livet mitt av jobb, hjem, spille/se serier, sove, vkne - og dermed hele regla om igjen. Jeg elsket mine to jobber, men da jeg sluttet hadde jeg holdt p slik i halvannet r. Endringene fltes derfor svrt drastiske ut.
Jeg skte meg inn p Hgskolen i Lillehammer og brukte hele juli p g rundt vre nervs for IKKE komme inn.
Bde jeg og mannen min kom inn og i midten av August pakket vi hele sulamitten i en henger, festet den bakp vr 22 r gammel Opel Omega, og (bokstavelig talt) SLEPTE det med oss til Lillehammer.
Vi var en av de f heldige som hadde ftt studentleilighet (med egen privat hage!) og det tok ikke lang tid fr vi hadde funnet oss til rette i den.

Skolestart med fadderuke kom og gikk. Vi var mye ute og mtte mange mennesker.
Jeg var heldig nok til mte en blond, krllhret frken som passet meg ypperlig og fikk meg til le slik at magen gjorde vondt og trene sprutet - og da var egentlig jeg fornyd.
Raskt etter skolestart kom jeg inn i "spillsamfunnet HiL" (som faktisk er en offisiell gruppe for geeker!).
Jeg og mannen minn fikk startet opp med Magic the gathering igjen og lykken er stor over dette. Jeg fikk ogs muligheten til prve meg som spill-quizmaster og ble hektet. Det var virkelig en jobb jeg digget gjre og skal derfor vre det annenhver uke fremover.
Jeg og min krllhrede venninne meldte oss frivillig for frelsesarmeen og fr vi visste ordet av det var vi med p bygge en lavterskelcaf fra brjan. Rydde ut lokaler, lage regler, bestemme pningstider....
Jeg elsket jobbe for Kirkens Bymisjon (som forsvidt ga meg en attest som pner alle drer resten av livet!), og jeg lrte MASSE av det. Her i Lillehammer fr jeg derimot muligheten til vre med forme, skape og endre prosjektet etterhvert som veien blir til. Vi har frste cafdag i morgen og jeg gru-gleder meg som en liten unge.

Vi fant tidlig favorittpuben vr - Felix. En gjennomfrt brun rockepub stappet med interessannte mennesker. Noen prater man med - andre observerer man p avstand.

Ogs har vi selvsagt hgskolen. Et fantastisk bygg som gir meg LYST til studere. Moderne, stort og lyst - med en stor kaffebar i kjelleren.
Studiene er tunge, masse og jeg har hele tiden flelsen av at jeg ligger to skritt bak der jeg BURDE vre. Jeg gir ikke opp, men jeg ser at jeg muligens m kutte ned p alle studentaktivitetene jeg har slengt meg p.

Alt fles s merkelig. Innimellom kjennes det nesten ut som jeg lever en annens liv. Alt er nytt, spennende og helt annerledes.
Bare det bo i en BY igjen fles rart.

Nuvel, man vender seg vel til det.
Skal gi meg for n, hoppe i dusjen og gjre meg klar for skolen.

Prver skrive igjen snart.

Jeg str i fare for mtte gifte meg i gaffateip!

Clas Ohlson har en gaffateip konkurranse som min kjre har meldt seg p.

Dette er i utgangspunktet ikke noe problem - problemet er den store kjeften min.
Han begynte nemlig lage en gaffateip-pendress og jeg var tff nok til si: "Vinner du med den der skal du faen meg f lov gifte deg i den."
Det var FR jeg s hvor mye detaljer han skulle bruke 2 dgn p legge i den......

Som den stttende forloveden jeg er m jeg oppfordre folk til stemme p han - selv om det betyr at jeg kanskje m f laget en matchende kjole til bryllupsdagen vr.

Her er linken til siden. Han er nr 3 p listen: http://kampanje.clasohlson.no/facebookcompetition/#!/kongen-av-gaffa

Og her er bildet..

STEM FOLKENS!

"Svigergutt" - en syk, hjemmelaget bursdagsvideo

Jeg har ikke skrevet p lenge og jeg beklager det.
Det har vrt mange ting som har kidnappet fokuset mitt - blant annet lager jeg for tiden en nettbutikk som jeg skal komme tilbake til nr den endelig er ferdig (n blir det snart billige fargelinser til hele Norge!)

I dag er fokuset dog noe helt annet.
Min mor har hatt bursdag.
Jeg vil begynne med si at jeg har en helt fantastisk mor. Hun er ung til sinns, hun er uhyre intelligent og hun har en humor som fr folk til le p seg indre organsvikt.
Min kjre forlovede og min mor har hele veien hatt et ypperlig forhold.
S nr han skulle lage henne en bursdagsgave nsket han produsere et morsomt og personlig lite dikt - akkurat som i fjor.
Problemet er bare at nr jeg og min kjre smelter hodene vre sammen blir resultatet ofte....... litt annerledes enn forventet.

S her er bursdagsvideoen vi laget til min mor.
Min kjre spilte gitar og satt pent i bakgrunnen med kiss-sminke. Jeg sang og gjorde bevegelser som IKKE faller meg naturlig gjre.

PS: Dessverre ble bildene jeg la til i videoen litt fucket. Man fr bare leve med det

Her er teksten:

Melodi: 'Tigergutt' - CC cowboys

Hennes pizza fr meg til tenke

P ost og bacon, og Borgars pizzasaus

Hele uken gr jeg rundt og drmmer

lrdagspizza med spr bunn!

Kjttkaker - de er sm, de er store

Wok med biffkjtt, og potetdings

Hennes muffins de er til d for

Svigermor, lag no' mat

Hun er s r, r, r

Ddsr, ddsr

Hun er s r, r, r

Og jeg er mett

Nr jeg skal ske NAV om ektra png

Nr sjefen min er en psykotisk hstkuk

Nr helsa svikter - jeg trenger paracet

Svigermor, gi meg dop

Hun er s r, r, r,

Ddsr, ddsr

Hun er s r, r, r

Rd og dop

Alle sier svigermdre er no' dritt, de tok feil

Det bor en liten svigermor i hjertet mitt

Hilde Moen er ikke som andre

Skinnjakke og hund med nevroser

Verdensvant, hun er stadig vekk i EU

Hun dgner rundt mens vi ligger og sover

Hun er s kul, kul, kul

Ddskul, ddskul

Hun er s kul, kul, kul

Svigermor

Hun er s r, r, r,

Ddsr, ddsr

Hun er s r, r, r

Og jeg er mett

Man skal aldri undervurdere gleden av skattejakt

Jeg og min kjre har tatt opp en ny hobby i forbindelse med at andre sesongen av "A game of thrones" er ferdigsett - og vi trenger noe distrahere oss fra tanken om at sesong 3 er langt inn i fremtiden.
Vi har begynt g p skattejakt! Ogs kjent som Geocaching, men da jeg synes det hres ut som et svrt kjedelig valgfag fra videregende, har jeg heller valgt gjre det hele litt mer 'pirat'

Yarr yarr!

Skattejakten er noe vi har kunnet starte i forbindelse med de nye, smarte telefonene vre.
Folk legger igjen esker rundt omkring med skatter og et lite papir man kan skrive navnet sitt p. De poster koordinatene p en app - og dermed kan andre finne den! Nr ma finner den kan man ta en skatt, men da m den selvsagt byttes ut med en annen skatt (s EGENTLIG kan det defineres som bytting av skrot, men da det faller under definisjonene 'skatt' og 'skattejakt' blir det hele langt mer interessant.)

Det er dog ikke en stor, flott skattekiste man fr ye p 100 meter unna. De er godt gjemt - og de gr gjerne i ett med bakgrunnen. Dette gjr det vanskelig og til tider SVRT frustrerende, men til gjengjeld meget gy nr man finner det.

I gr dro vi p vr frste offisielle skattejakt.... og jeg valgte filme det.
Har valgt tekste filmen da mannen min er nordlending og, til tider, vanskelig forst for oss ubesudlede stlendinger.

*******SPOILER ALERT**********
Du burde IKKE se denne hvis du har planer om g p skattejakt i Vikersund-omrdet.
Vi avslrer nemlig hvor skattene befinner seg.

PS: Den fuglen han snakker om ha kjrt over i begynnelsen av filmen er ikke en fugl han bare lot ligge.
Man vet man har funnet mannen man skal gifte seg meg nr han str p dren med en liten skjreunge pakket inn i den barske skinnjakken sin - og har NESTEN trer i yene.
Fugleungen klarte seg fint s langt vi kunne se. Vi hadde den i en pappeske i en times tid fr vi slapp den ut. Da hadde den kommet seg.

Her er filmen. Enjoy!

Mitt liv med en forbainna nordlnning

For ett r siden begynte jeg lage en tegneserie om hvordan det er leve med en mannlig nordlending. Nr jeg velger definere han som "mannlig" nordlending, s henger det sammen med at nordlendingen min ogs er ekte mann - med alt det det innebrer.

Jeg har ikke laget noen nye striper p mange mneder, men jeg kom p det da jeg satt og tegnet til 'katteinnlegget' mitt.
For toppe det har VG arrangert en tegneseriekonkurranse. Jeg valgte melde meg p og sende inn noen striper, men har ikke noe hp om f noen tilbakemelding.
Tegneserien min er elendig tegnet (jeg har ingen illusjoner om egne tegneferdigheter. Personlig synes jeg tegningene mine er svrt sjarmerende, men ikke noe for den store verden).
Den er ogs muligens litt for intern/sr.

Jeg velger likevel poste noen striper i dette innlegget. Les gjerne og kom med tilbakemeldinger - jeg kjenner at inspirasjonen til tegne mer endelig har begynt vkne igjen, s hvis det er noe folk liker kan det vre at jeg produserer noen flere striper p fremtidige nattevakter.

(Trykk p det frste bildet - deretter trykker du bortover med piltaster eller "neste")

















OM VRE EID AV EN KATT [fantastiske illustrasjoner, bilder og en humoristisk tekst]

Jeg hrer ofte at det vre katteeier er et privelegium.
Disse stolte, selvstendige dyrene som alltid vender hjem til eierene de elsker s hyt.
Katteeiere legger stadig ut kattebilder hvor disse dyrenefremstr som verdens koseligste lille pelsklumper - fulle av kjrlighet, forstelse og respekt (meg intet unntak).

Jeg har omringet med med katter i 5 r. N bor jeg hos bamsemums og Supermann (for det er bare innse det med en gang - det er JEG som bor hos DEM) og de ble begge fdt i sengen min. Jeg har med andre ord ftt muligheten til forme de fra fdsel av, s jeg innser at enhver klage jeg kommer med kan rettes tilbake p meg selv og min katteoppdragelse.
Og det er nettopp det dette blogginnlegget skal handle om - alle de tingene kattebkene og katteeiere ikke forteller.

Jeg har valgt supplere teksten med noen illustrasjoner.
Fr du begynner kommentere mine tegnegenskaper vil jeg bare si: Ja, jeg vet jeg er en SRDELES dyktig tegner. Og ja, jeg har ftt svrt mange tilbud om bli profesjonell illustrator, men da jeg har enorm respekt for kunsten har jeg valgt takke nei.


1. DRER.
Hvis du liker lukke drer ogholde varmen inne i enkelte rom - ikke skaff katt!
Enhver lukket dr er et stort og nesten ulselig problem.



Nr en katt ser en lukket dr gr hjernen i 'flatline' et yeblikk. Men bare et yeblikk....

Steg 2 er intens mjauing, skraping og skriking. Da en katt ikke nr opp til klinken (og sikkert ikke forstr hva den brukes til), s er den eneste lsningen skrike til noen kommer og pner. Hvis ikke dette yeblikkelig skulle skje, s har katten en plan B:

Plan B bestr i prve komme seg gjennom sprekken.Om drenstr litt p gltt og dusitter p andre siden, s vil du se en labb komme gjennom sprekkenog dra drenmer igjen. En katt kan nemlig ikke nedverdige seg til dytte dren pen selv - den skal bare siskikkelig i fra slik at DU gjr det.





Nr du endelig har ftt nok av all skrikingen og mjauingen, s pner du selvsagt dren.
Siden poenget var PNE dren (ikke g gjennom den), s er det vanlig at katten gr en helt annen plass og gjr noe annet.

2. LEKING
Jeg nevnte tidligere i innlegget at det er DU som bor hos KATTENE dine - ikke omvendt.
Dette gjelder ikke bare bosituasjonen, men ogs alt annet.
Du er i live for at katten din skal kunne benytte seg av deg nr det mtte passe DEN - det vre seg mating, leking eller kosing.
Det passer selvsagt alltid deg gjre slik katten din vil - det er jo ikke som om du er opptatt med pc, matlaging, jobb, sovingeller tv-titting. Dette er kun aktiviteter du underholder deg selv med frem til katten din trenger deg neste gang.

Jeg jobber en del vkne nattevakter. Hvilket betyr at nr jeg kommer hjem kl 08.30 p morgenen, s vil jeg gjerne sove.
Da har dessverre vr 6 mnd gamleBamsemums ligget i sengen med min kjre og LADET OPP HELE NATTEN!
Det faktum at det ligger en dyne over fttene er overhodet ikke noe problem. Labber med skarpe klr kommer seg lett under dynen.

3. MAT
For vre mer spesifikk: MENNESKEmat.
Maten som ligger i sklen er overhodet ikke noe interessant. Det er jo tross alt KATTEmat - spesielttilpasset katten...

Legg spesielt merke til hvordan katten str p to ben. Da er det nemlig en mulighet til f strekt labben opp p benken nr du ikke ser og vippe ned en plsebit eller 7.






Man ender jo alltid opp med gi - uansett hvor 'tff' man prver vre fra starten av (det er ingen dyr som hres mer dden-nr-ut enn en katt som ikke fr plsebiter fra kjkkenbenken.)
Men hva skjer nr man har latt svakheten ta overhnd og bestemt seg for redde sin elskverdig lille pelsdott fra krabbe inn i lyset?


Nemlig! Det er ikke MATEN som er interessant - det er beliggenheten.
Alt som skjer p en benk er spennende. Mine katter kan hres dende ut nr jeg skjrer LK.

5. KATTEALLERGI
Dette punktet er noe alle katteallergikere har opplevd og kjenner seg igjen i:


Det er en kjennsgjerning at det finnes INGEN mennesker med bedre kattetekket enn de som er ddlig allergiske.
Katter ELSKER disse menneskene! Det er som om de utskiller en spesiell type lukt som katter bare ikke kan f nok av.
Min kjre samboer har ftt pvist mild katteallergi mens jeg har ingenting.
Hver gang vi skal sove krabber vr kjre Bamsemums helt opp til puten og legger seg, om mulig, OPP trynet til samboeren min.
Jeg er totalt uinteressant med mindre jeg er det eneste valget.


Snn - da har jeg gtt gjennom de frste punktene som slo meg da jeg skulle lage en liste over de ting man ikke blir fortalt.
Jeg vil avrunde dette blogginnlegget med si (og vise) at det vre katteeier selvsagt ogs har sine magiske yeblikk.



























Det er forsvidt ikke til stikke under en stol at disse "magiske yblikkene" stort sett forekommer nr udyrene sover. S... nok om mine katter. Hva med dine? Kjenner du deg igjen i dette eller er det katteoppdragelsen min som har gtt helt skeis? Fortell meg om dine katt/katter. Hva er deres sreste sider?

Nytt online spill: TERA

Jeg har skrevet et blogginnlegg om dette spillet fr, men da det var etter to timers spilling ser jeg meg n ndt til komme med en oppdatering.

Jeg har n spilt TERA i 2-3 uker og fler at det er p tide komme med en dom.
Man kan ta utgangspunkt i IKKE sammenligne det med WoW (World of Warcraft), men det er spass mange likheter at det vil bli umulig.

TERA er et MMO spill (et onlinespill hvor spillere over hele verden spiller med hverandre).
Man kan velge mellom flere raser og klasser, og vanskelighetsgraden varierer.
Skjrtekantene er korte og hoftesvingingen overdreven p kvinnelige karakterer- noe som selvsagt har medfrt at alle gameguttene har laget seg kvinnelige karakterer de kan sniktitte oppunder skjrtekanten til mens de lper rundt og samler 5 bjrnehjerter, 14 kaktuser og dreper en elg.
Skjrtekantene tar meg til mitt neste poeng: Nemlig grafikken. Man fr nemlig noe igjen av sniktitte oppunder skjrtekantene da grafikken er optimal!.

Bildet under er faktisk tatt direkte fra spillet og er IKKE en videosnutt.


TERA tar deg med andre ord til en verden med snydelig grafikk at du nesten kan se fregner p nesetippen til andre spillere.

Nr det gjelder quester (oppdrag du gjr for bli hyere level og f penger), s er det identiskmed WoW. Hent 4 av det, drep 12 av det, vekk 10 slve vedhuggere som har lagt seg til sove i skogkanten og, ikke minst, den ubetalelige: Lever dette til han som str rett ved siden av meg da jeg ikke er i stand til lene meg over og gi dettil han selv.
Dette er som alltid med MMO-spill lite kreativt, lite engasjerende, men effektfullt for levle opp.

Dette bringer meg videre til kampsystemet - som er der TERAvirkelig seirer over WoW.
Jeg har spilt WoW i mange r og for min delhar det gtt i perioder fordi jeg, etter en stund, blir skikkelig lei det repeterende kampsystemet.
For all del, alle kampsystemer blir repeterende i lengden, men TERA har gjort sitt beste for unng det.
Musepekeren ender i et sikte midt p skjermen og du m bruke dette aktivt for kunne gjre skade/heale.
Du kan bare glemme st p samme plass og trykke p knapper mens dugladlig surfer deg rundt p nettet samtidig - her er det helhjertet engasjement som gjelder.
Jeg spillersom healer og m konstant lpe rundt gruppen i sirkler, sikte og heale p de rette tidspunktene for f noe resultat.
Dette gjr at, i alle fall jeg, finner spillet langt mer engasjerende og morsomt.

Her ser du det samme systemet som i WoW med 'hotkeys' og 5-manns gruppe.
Og nr det gjelder grupper - hvor skal jeg begynne?
Nr det gjelder WoW skal jeg holde meg saklig og profesjonell med si at jeg etterhvert ble s forbanna drittlei av de idiotiske barnslige fjortisguttene rundt omkring i verden som satt og spilte det.
Instancene (en gruppe p 5 spillere eller mer som dreper monster og bosser innenfor et avgrenset omrde) i WoW var s stappet med tpelige mennesker som overhodet ikke kan ta selvkritikk, skylder p alle andre og lar sin anonymitet tillate seg og si hva det skal vre. De er utlmodige, frekke og verdensmestere.
Noe som, for min del, dela WoW-gleden totalt.

TERA har enda ikke kommet dit. Jeg har spilt en del instancer n og mitt inntrykk er at spillerene er eldre, mer voksne og tar seg god tid til forklare nye spillere hvordan de best kan spille sine karakterer. Dette kan selvflgelig endre seg etterhvert, men jeg velger holde meg positiv!

Jeg vil ogs komme med en ting jeg synes er bedre i WoW - nemlig friheten.
N har jeg ikke spilt min karakter lenger enn til level 26, men jeg m si at jeg fler mer spillerfrihet i WoW.
Jeg fr en flelse av at TERA styrer meg mer som spiller. Man m stort sett holde seg til veiene nr man reiser over lengre distanser, da det er avgrenset hvor mange "snarveier" man kan ta. Dette finner man selvsagt ogs i WoW, men i mye mindre grad.
Dette kan forsvidt hende bedrer seg etterhvert som jeg krabber oppover level-skalaen.

For komme med en konklusjon: Jeg har forelsket meg helt i TERA. Det tok meg et par uker med spilling hvor jeg tenkte "dette er heltok", men etter at jeg begynte med instancer og, ikke minst, forst kampsystemet -s har jeg blitt temmelig hektet.
Jeg vil strekke meg s langt som si at TERA har potensialet til bli langt bedre enn WoW - og at dette er et spill alle MMO tilhengere burde prve.

Sker unike blogger.

Blogg.no er et kjempeflott konsept. En mulighet for 'mannen i gata' til dele sine meninger, kunst og interessante deler av livet.
Dessverre, for min del, drukner jeg i et hav av rosa-blogger.
Disse rosa-bloggene er selvflgelig populre av en grunn - folk ER interessert i lese om dagens outfit og hva folk har spist til middag.
For min del gjr disse bloggene det svrt vanskelig for meg finne det lesestoffet jeg er ute etter.

Jeg sker derfor unike blogger jeg kan lese og flge med. Det er mange svrt gode blogger og dyktige bloggere der ute i vrt vidstrakte land - jeg bruker bare lang tid mellom hver gang jeg finner en grunnet nevnte rosa-blogger.
Folk som driver med kunst, humor, har kraftige meninger de ikke er redd for si, poster fotografier (av annet enn seg selv) o.l.
Jeg har lyst til mentalt forsvinne i gode blogginnlegg som engasjerer meg - enten pga sterke personlige historier eller fordi de er dyktig skrevet.

Har du bloggen jeg nsker flge med p?
Legg igjen en kommentar i dette blogginnlegget, s skal jeg sjekke det ut.
Men husk: Jeg er IKKE interessert i rosa-blogger, s vrssnill spar deg hvis det er en slik blogg du skal reklamere for.

Veiskilt med alvorlige diagnoser

Som ufaglrt miljarbeider innen psykiatrien blir jeg ofte omringet av store, fancy ord som kan vre vanskelig forst.
Og nr man frst forstr dem, s skal man i tillegg huskedem og - ikke minst - betydningen av dem. Noe som kan vre en utfordring for et ungt sinn.

Av den grunn har jeg og min kjre satt oss ned og laget et system som er langt mer funksjonelt og brukervennlig enn det som praktiseres i dag.
Alt du trenger huske er diagnosenavnet, et bilde og *bang* - der husker du hva det dreier seg om!
Jeg har n bestemt meg for dele dette diagnoseverktyet med dere lesere - helt gratis! Jeg regner dog med bli oppringt av noen store, mektige mennesker som nsker bruke mitt system i etterkant av dette blogginnlegget, selvsagt.

Fr jeg introduserer deg for dette geniale diagoseverktyet vil jeg advare om at det, med tiden, har kommet litt ut av kontroll.
En del ting som ikke er diagnoser (det kan sikkert diskuteres i visse situasjoner...) har ogs blitt inkludert. Men dette er stort sett ting som kan vre greit huske, s jeg er sikker p at du vil finne det hjelpsomt likevel.

Denne versjonen av systemet er ment for de som er helt blanke p omrdet. Jeg har derfor inkludert en kort forklaring p diagnosene (og det som ikke er diagnoser), men tanken er at du, etterhvert, ikke skal mtte bruke denne forklaringen. Du skal bare behve huske navnet og bildet.

S la oss sette i gang!


PARANOID PERSONLIGHETSFORSTYRRELSE

Paranoide er sensitive og mistroiske ovenfor hva andre sier og gjr. Personer med paranoid personlighetsforstyrrelse er flsomme, srbare og nrtakende. De oppfatter verden som uvennlig og farlig, er mistenksomme, alltid p vakt og forventer bli utnyttet av andre

AVHENGIG PERSONLIGHETSFORSTYRRELSE

Diagnosen avhengig personlighetsforstyrrelse brukes p personer som spiller en passiv rolle, og som underkaster seg andre. Andre mennesker tillates og oppfordres til bestemme og ta de viktige avgjrelsene i livene deres. De er vanligvis ubekvemme med vre alene, og har ofte en engstelig og depressiv fremtoning


UNNVIKENDE PERSONLIGHETSFORSTYRRELSE

Mennesker med unnvikende personlighetsforstyrrelse forventer hele tiden kritikk, eller at andre skal vende dem ryggen. De har lav selvflelse og trekker seg ofte fra sosiale sammenhenger.

SUICIDAL

Personen nsker ta sitt eget liv. Enkelt og greit.

MINDREVERDIGHETSKOMPLEKS

Mindreverdighetskompleks er en reaksjon eller selvopplevelse hvor et individ stadig fler seg sosialt mindre verdt enn andre mennesker.

OCD (Tvangshandlinger)



Tvangslidelse (OCD) er en psykisk lidelse som manifester seg gjennom tvangstaker og tvangshandlinger.

Jeg har valgt ta med disse to skiltene p OCD fordi det er en lidelse preget av mye 'kontroll' og repeterende handlinger.

DISSOSIATIV IDENTITESLIDELSE

Dissosiasjon, atskillelse eller spalting mellom visse komponenter av personligheten. I ekstreme og ytterst sjeldne tilfeller hevdes det at personligheten spaltes i flere identiteter.

PSYKOPATI

De er drevet av e sterk trag til tilfredsstille egne behov og lyster og viser nedsatt evne til fle empati og frykt. Dette kommer til uttrykk gjennom manglende hemninger i utnytte andre personer og til involvere seg i risikabel atferd

HYPKONDERI

Hypokonderi er en sykdom der folk fler at de har en sykdom som de i realiteten ikke har.

SOSIAL FOBI

Sosial fobi er en angstlidelse som kjennetegnes av intens frykt for sosiale situasjoner som forrsaker betydelig ubehag og nedsatt eve til fungere i dagliglivet.

ALKOHOLAVHENGIGHET

Her vil jeg legge til et skilt jeg fant i Troms som bedre kan forklare hvorfor jeg valgte dette symbolet:





Alkoholisme, eller alkoholavhengighet, er en invalidiserende avhengighetslidelse. Lidelsen er preget av tvangsmessig og ukontrollert forbruk av alkohol, til tross for negative effekter p helsen til den som drikker og p vedkommendes sosiale relasjoner og status.



Snn!

Da har jeg tatt de viktigste diagnosene.
Men som nevnt har systemet kommet litt ut av kontroll....
S la meg fortsette!




DEN NORSKE STAT


SERIEMORDER

KOMMUNIST



PEDOFIL

NORSK!

Jeg var nr putte denne under diagnoser da jeg mener at trang til 'bortoverksi' BURDE vrt en diagnose..

HETEROFIL

HOMOFIL

HOMOFOB

SOFAGRIS

UVITENDE



Det var det.
Jeg ser ikke bort i fra at jeg kan komme til ekspandere denne listen etterhvert som ideene ruller inn.
Hper du koste deg og har lrt noen nye teknikker for huske.

Ha en flott dag!


Livet er ikke bare heavy metal

Vil bare dele et flott ordtak min trnderstefar pleier si. Dette er noe leve etter, folkens! "Livet kan ikke bare vre heavy metal - noen ganger m det ogs vre rockn roll". Ha en fortreffelig dag, folkens! Har et blogginnlegg p lager som jeg publiserer om 2 timer - kom tilbake da

The hippies are back

Dette er frste blogginnlegg fra mobilen. Alt m prves! Snn er det ha en slik smart telefon. Uansett - kjrer hippie-stilen i dag. Begynner trives med den. Kanskje utvikle den mer? S fr alle ha en flott ettermiddag/kveld :-)

Likelnn for kvinner - Ren syting eller reel problemstilling?

Stadig vekk dukker det opp nyhetsartikler om hvordan kvinner tjener langt drligere enn menn, hvordan menn dominerer lederstillinger og, ikke minst, artikler som forteller meg at jeg m sette in giret mitt p 'girlpowah' og gjre noe for at ting skal bli bedre for "oss kvinner".




For all del - jeg er absolutt for lik lnn for likt arbeid. Noe annet skulle bare mangle. Jeg har bare ikke helt tro p at lnnsforskjeller kommer av at min arbeidsgiver har kommet p at jeg er kvinne og derfor m tjene mindre enn mannen i kraft av mitt kjnn. Jeg har mer tro p at det handler om at vi kvinner velger, prioriterer og utdanner seg annerledes enn menn.

Da jeg frst ble sammen med min utkrede kom han med en spk en kveld vi var ute p byen. Den handlet om at det var en selvflge at menn skulle tjene mer enn kvinner da vi var ganske dyre i drinker, mat og taxi hjem. Her kan selvsagt alle selvstendige kvinner der ute sl i bordet og si at de spanderer like mye - om ikke MER - enn menn.
Jeg anser meg selv som en svrt selvstendig kvinne, men er ogs glad i de tradisjonelle kjnnsrollene. Hvis bambiyne, utrigning og en st stemme som sier "Jeg er liten og svak, jeg. Jente, vet du.." kan f meg til slippe bytte dekk - ja, s bruker jeg det! Akkurat som han kan si "da blir det ikke annet enn grandis med ekstra ost" nr jeg ber han lage middag selv.
For min del handler dette om forskjeller i kjnnet. Forskjeller som br ivaretaes da det er det som gjr oss forskjellige og tiltrukket av hverandre.
For all del - M jeg bytte dekk og M han lage mat, ja, s klarer vi det begge ypperlig. Det handler om at jeg trives best med det ene og han med det andre - og da fordeler vi det p den mten.
Jeg har aldri flt behov for det jeg vil kalle "ptvungen likestilling" hvor han skal lage middag 3,5 dager i uken kun basert p at det skal vre likt fordelt. Jeg gjr mest husarbeid fordi jeg trives bedre med det enn sjekke bilen, skru opp hyller og hente ved. At han skal gjre mer husarbeid er, i mitt hode, likestilt med at jeg skal gjre mer praktiske ting. Det er med andre ord ikke bare likestilling den ene veien, men begge.
Kall meg gjerne gammeldags, men det funker for oss.


Men hvordan er det fra naturens og kulturens side?

Jeg leste en gang at hvis du legger to nyfdte babyer ved siden av hverandre og de har nyaktig samme vekt og strrelse, men forskjellige kjnn, s vil voksne definere jenta som 'liten og st' og gutten som 'stor og barsk'. Dette sier noe om hvordan babyer og barn blir definert og behandlet fra fdsel av. Samtidig har vi en del forskjeller fra naturens side.
Her kommer jeg tilbake til hva kvinner velger og prioriterer.
Det er langt flere kvinner i omsorgsyrker enn menn. Vi blir i strre grad dratt mot yrker hvor vi skal ta vare p andre mennesker. Om det skyldes biologi eller kultur skal jeg ikke spekulere i.
Det er dog et valg man tar. Hvis jeg velger utdanne meg som helsefagarbeider i stedet for sivilingenir eller advokat - ja, s fr jeg drligere lnn.



(Dette er et bilde fra hgskolen i stfolds hjemmeside om sykepleierutdanning. Tell menn!)


Min utvalgte har jobbet som ufaglrt i et kvinnedominerte omsorgsyrke s lenge jeg har kjent han. For en tid tilbake skulle de ansatte p hans jobb demonstrere for hyere lnn. Han hadde like lav lnn som de andre ansatte og syntes dette var en kjempegod id. Det varte bare frem til han s demonstrasjonsskiltene som handlet om hvordan KVINNENE skulle f hyere lnn. Han, som mann, kunne vel bare ordne seg selv da.

Underskelser gjort blant 1946 unge konomer og ingenirer viser at mennene tjener 47 500 kr mer i ret. Den viser OGS at kvinnene prioriterer balanse mellom privatliv og arbeidsliv, mens mennene prioriterer god privatkonomi og f en ledende stilling. Nr det er snakk om frynsegoder prioriterer mennene i strre grad bonuser og opsjoner, mens kvinnene prioriterer avspasering og andre goder som f.eks vaskehjelp o.l. Da blir det mindre penger p kvinnene, naturlig nok. Dette er ikke FEIL prioriteringer, men det er prioriteringer som frer til andre ting enn hy lnn.
Kvinner taper dessuten p g ut i fdselspermisjon. Man kunne muligens gjort denne ordningen bedre, men det vet jeg for lite om til spekulere i.


Et eksempel p hvordan kvinner og menn prioriterer annerledes kan hentes fra stand-up verden (ja, faktisk..).
Jeg er svrt glad i standup og har brukt mye tid p se show. Hvis det frst kommer en kvinnelig standup-komiker, s kan du vre ganske s sikker p at hun kommer til spke om forhold eller singeltilvrelse. Menn bruker oftere tiden p spke om helt andre ting (Her er det p sin plass nevne at den beste standup-komikeren jeg har sett i skjrt er den mannlige transvestitten Eddie Izzard). Jeg sier ikke at kvinnelige standupkomikere er noe drligere (selv om jeg er tilbyelig til mene det), men jeg synes det er et godt eksempel p hvordan menn og kvinner prioriterer forskjellig.


(Den britiske standup-komikeren Eddie Izzard.)


I vr husholdning er det jeg som drar hjem den strste slumpen penger. Hvorfor gjr jeg det? Fordi jeg arbeider mer, nattevakter og overtid der jeg kan. Jeg ofrer mye av mitt privatliv for kunne dra inn mest mulig penger til husholdningen. For si det p en mer provoserende mte: Je rber som en mainn!
Da jeg jobbet som drosjesjfr hadde jeg kun provisjonsbetalt. Jeg var en av de best lnnede drosjesjfrene (bde blant menn og kvinner) fordi jeg sto p dgnet rundt. Noe liv kunne jeg ikke skryte av ha, men jeg tjente svrt godt med penger. Dette er en arbeidsmoral jeg kommer til ta med meg videre nr jeg er ferdig utdannet. Sikte hyt, jobbe som faen og ta bonuser der jeg kan.
Jeg har tro p at jeg ikke vil se de helt store lnnsforskjellene da, men om jeg gjr det skal jeg skrive et nytt blogginnlegg med en offisiell unnskyldning for min trangsynthet.


S til de siste sprsmlet: Hva tenker dere andre om dette? Fr kvinner lavere lnn fordi vi er kvinner eller prioriterer vi feil i forhold til lnn? Jeg er litt nysgjerrig p hva 'mannen/kvinnen i gata' tenker om dette og ikke bare artikler med statistikk og topplederes uttalelser.

En annerledes hrhistorie

La meg ta deg med p en liten hrreise.

Jeg har, s lenge jeg kan huske, likt skille meg ut. Det gjelder bde utseende og personlighet, men utseende er det man med frste yekast legger merke til.
Det er ikke lenge jeg holder ut med n hrstil og da jeg innfrte garn-hr for 7-8 r siden ble mulighetene for unikt hr svrt mange og varierte.
Jeg tok til tenke p dette da jeg handlet meg masse garn p butikken i dag for ekspandere hret mitt. S jeg dykket ned i bildemappen og fant hele hrhistorien min. Da kan den like godt deles.

Det startet som 13-ring da jeg fikk ideen om tupperte musefletter. So far so good - ikke noe drastisk.





Men dette ekspanderte raskt til DOBLE tupperte musefletter. Her hadde allerede den naturlige dreadsen begynt forme seg da jeg fant ut at jeg fikk best resultat med aldri brste hret



Dette medfrte en - ikke helt heldig - hrperiode p ungdomsskolen:


Det skal nevnes at med dette bildet er det opptil FLERE ting jeg ikke var helt heldig med.

Jeg dro aldri til frisr eller dreadsmaker for f dreads. De jeg har i dag er fullstendig naturlig, hardt arbeid med blod, svette og trer gjennom et tir.

I 15 rs alderen oppdaget jeg og en venninne Manic Panic farger. Dette er sterke farger som omfavner hele fargespekteret. Dessverre sitter det ikke srlig godt i og mtte farges opp en gang i uken for beholde fargen. Dette bildet er fra aller frste gang vi prvde Manic Panic farger og jeg er svrt glad jeg fortsatt har det da dette var et vendepunkt i min hrkarriere.

Jeg ble avhengig av Manic Panic. De neste to rene prvde jeg mye forskjellig, men rosa ble min favorittstil:

som 16-17 r gamle dro jeg og min hrvenninne til Manchester p konsert. Dette skulle bli et nytt vendepunkt.
P en veganer-undergrunnscaf ramlet jeg over ei jente med garn, perler og filler i hret. Det var en fantastisk kombinasjon og jeg hadde aldri tenkt over garn som en mulighet.
Hun ga meg tips om hvor jeg kunne dra for f ordnet meg garn-hr.
Men da jeg aldri hadde benyttet meg av hjelp fr kjpte jeg heller inn masse garn og ordnet det selv.
Jeg kom tilbake fra Manchester slik:

Og syntes temmelig godt p klassebildet det ret:

Dette hret hadde jeg en god stund, men det mtte - som alle andre hrfrisyrer - byttes ut etter en stund.

Neste steg ble helsvart hr med svart garn. Jeg ville f garnhret til se mest mulig naturlig ut.

Det tok dog ikke mange ukene fr jeg s meg ndt til integrere litt farger:




Da jeg og min kjre flyttet fra Nord-Norge for 1 1/2 r siden var jeg blitt lei mrkt hr.
Jeg tok derfor ut alt garnet og startet en blekningsprosess som skulle vare i mange mange uker. Jeg tror jeg bleket hret mitt en 10-12 ganger og havnet til slutt her:


Dette er mitt naturlige hr (hvis du ser bort i fra fargen). Lengden og dreadsen er slik det ser ut hvis jeg tar ut alt garnet jeg for tiden har i.
Men som sagt var dette bare en prosess. Jeg hadde ftt en id om at jeg ville ha stikk motsatt av det jeg hadde hatt fr og gikk derfor fra svart til hvitt garn:

....Som jeg selvsagt mtte putte litt farger i etterhvert:




Rett etter julen 2011 bestemte jeg meg for at jeg ville prve orange/rdt:

Noe som bringer oss frem til i dag hvor jeg har s knall rdt det er fysisk mulig f:

S - der har du min hrhistorie. Det er garantert en del bildebevis av stiler som har gtt tapt med rene, men i det store og det hele skal det viktigste vre her.

Og n skal jeg lpe til speilen og bygge p garnet :)

Jeg har blitt en pingle! (strikkhoppvideo av meg)

Jeg har alltid vrt glad i adrenalin.
Fra jeg var bitteliten har min mor stort sett sttt p bakkeniv med hendene foran ynene mens jeg har svingt hyt i en eller annen karusell eller strikk.
Tusenfryd var himmel og helvete. Himmel fordi det var massevis av spre karuseller ta for en gal 4-ring - helvete fordi jeg var for lav til ta de.
Jeg fikk kjpt meg kjempehye plattsko i 7-rs alderen og det hadde absolutt ingenting med stil eller mote gjre. Det var ene og alene for ha strre sjans for komme seg p de store karusellene.
S der stampret jeg rundt p Tusenfryd med noen helvetes STYLTER til sko. Trene kom sprutende da mannen med den store, stygge mlepinnen ba meg ta av meg skoene p Japp Spaceshot.
Frste gang jeg var p Tusenfryd og kunne ta ALT gikk jeg rundt med samme flelse inni meg som par har p bryllupsdagen sin. Jeg var i lykkerus! ....Det var IKKE min mor.

Hver 17-mai fra jeg kunne g har min mor tatt meg med p Tusenfryd 17-mai. Dette er en tradisjon jeg har tatt med meg inn i de voksnes rekker og denne 17-mai var ikke noe annerledes.
Mens jeg bodde oppe i det kalde nord har Tusenfryd skaffet seg en ny attraksjon - Spinspider!
spinspider er helt fantastisk og skaper sinnsykt mye adrenalin:

Mens jeg sto i k for ta den for hundreogsnrrogrtiende gang la jeg merke til en liten gutt foran meg. Han s for lav ut - og han s ut som han gledet seg til ta den.

Jeg gikk rett tilbake til mine barndomstraumer om vre for lav flte at jeg begynte bli skikkelig nervs p hans vegne.
Han kikket stadig vekk skeptisk bort p mlepinnen. Nervsiteten min kte. Tenk om han ikke kom inn! Hvis det var noen som visste om smerten ved bli avvist ved en karusell, s var det meg!
Endelig kom vi frem til pinnen og han ble stilt opp. Og nr jeg sier han ble mlt, s er det en underdrivelse - Det var like fr dama dro frem forstrrelsesglass for sjekke de siste millimeterene.
Jeg ventet med g p karusellen - klar til kjempe hans sak om det skulle vre ndvendig. Hvis hun avviste han her, s var det grunnet en millieter eller to - du knuser ikke en gutts hjerte over en millimeter! Endelig bestemte hun seg for at det gikk greit og bde jeg og gutten pustet lettet ut.

Da jeg var 21 r bestemte jeg meg for hoppe i fallskjerm og slengte meg p et fallskjermkurs.
En av de strste frihetsflelsene jeg har hatt var da jeg fikk sitte p med en av kurslederene ut til landingsstedet.
Jeg satt da bakp en kjempesprek motorsykkel i 100 km/t p vei ut til plassen jeg skulle lande etter ha vrt i fritt fall fra et fly - DET var en kul flelse, det!
Det hoppe i fallskjerm var en enormt deilig flelse. Det strste kicket jeg noengang hadde ftt - til da.
Men dette var ogs frste gang jeg hadde kjent p skepsis. Det var ikke snakk om snu da jeg frst satt i flyet, men jeg hadde veldig lyst til gi opp. Dette var en flelse jeg aldri hadde kjent p fr, men tenkte at det hadde gjre med at jeg faktisk skulle hoppe i FALLSKJERM. Det var strre enn de strste karusellene. Utlste ikke skjermen seg, s ville jeg d. Enkelt og greit.
Men kanskje det handlet om at jeg begynte bli voksen og skjnte at jeg ikke var uddelig?

Dette fikk jeg bekreftet for et par dager siden.
Jobben jeg elsker ble til jobben jeg simpelthen DIGGER da jeg fikk beskjed om at jeg skulle ta med meg pasientene til Rjukan for hoppe i strikk.
Jeg og 4 barske menn satt avgrde p den lange kjreturen for hive oss utenfor en bro. I bilen kjente jeg nervene vokse desto nrmere vi kom og da jeg endelig s broen fra veien fikk jeg et adrenalinkick - bare av synet!
Og det hjalp ikke at den mest erfarne strikkhopperen av oss konstant brukte ord som "nesten" og "omtrent".
"slapp av, Janne. Det gr NESTEN alltid bra. Nei vent - det gr alltid bra...omtrent"
Han kunne spart seg det - jeg hadde selvsagt allerede skt youtube rundt etter 'bungie jump accidents' og var godt forberedt p alt som kunne g galt.
Det hjalp at vi mtte vente i 2 timer og se 15-20 andre hoppe frst. Men uansett hvor mange ganger det gikk bra ble jeg nullstilt og like nervs for neste hopper.
Vi hadde med oss en annen ansatt ogs - en eldre mann med hydeskrekk og bred dialekt som gikk nervst frem og tilbake p parkeringsplassen i bar overkropp. Vi fikk han ikke ned til gjerdet en gang! Hver gang noen av oss kom i nrheten av ham kunne vi hre han rope: "ITTE GJER DET DA! ITTE GJER DET! VR S SNILL DAAAA..."
Pasientene hoppet i tur og orden. Jeg var nest sist og hadde en intens lyst til trekke meg. Nok en gang kjente jeg p den flelsen - jeg hadde blitt langt mer pinglete med rene!
Mannen spente p meg utstyret og jeg spurte om det noengang hadde skjedd noen ulykker her. Han svarte selvsagt: "DENNE sesongen, mener du? For vi har nettopp pnet, s det har ikke vrt tid enda.." Jeg gav han 'blikket' og han rettet seg selv opp med si at de hadde hatt nrmere 35 000 hopp og ikke en eneste ulykke.
Statistikken var med andre ord p min side.
Jeg nynnet p lvenes konge "circle of life" (som jeg hadde lest p et forum at hjalp) og syntes jeg kunne skimte mannen med ljen i skogkanten.
De fire stigetrinnene opp til hoppeplatet er de lengste trinnene jeg har tatt i mitt liv.
84 meter ned! 84! Og det var ikke mye vann skryte av... stort sett sten i bunnen.
"Husk satse da!" ropte en av pasientene. Jeg hadde lyst til rope tilbake at det var det siste jeg tenkte p n, men s slo det meg at gr det galt s dr jeg uansett. Da kan et nydelig sats like godt vre det siste jeg gjorde.
Nr du frst str der oppe er det ingen vei tilbake. Jenta fr meg hadde prvd trekke seg, men de hadde bare fortsatt telle. Jeg visste at nr jeg frst sto der, s var det for sent - da var jeg s godt som i luften.
Slik foregikk det:

Denne videoen er fra siden:

Det var fullstenstendig sykt og noe jeg absolutt vil gjre igjen.
Dette er noe alle som liker adrenalin burde prve!

over og ut for denne gang

En hyllest til tapt kjrliget - historien om Nokian.

Jeg vil starte dette innlegget med poste et bilde av den kjre mobilen som s trofast har fulgt meg i lang lang tid:



Det er sjelden en mor m be p sine knr for at en 24-ring skal vre villig til oppgradere sin teknologi. Det gikk s langt at hun var villig til kjpe ny telefon til meg - nesten uavhengig av pris.
Jeg vil benytte dette blogginnlegget til hedre min gamle telefon n som min mor endelig har ftt nsket sitt oppfylt.

Som du ser av bildet hadde min gamle telefon litt... sterke personlighetstrekk.
Jeg betalte 100 kr for den for s lenge siden at jeg ikke klarer huske det - og den har fulgt meg gjennom tykt og tynt siden da. Den har badet med meg, kjrt bil med meg (riktignok l den utenfor, p asfalten, akkurat der jeg skulle rygge..), den har smakt p nudler og kost seg mange timer i fryseren. Jeg vil poengetere at ikke n eneste av disse situasjonene var med vilje. Jeg er IKKE en mobilmishandler - dog kanskje skyldig i mobilneglisjering.
Men for hver slik situasjon telefonen gikk gjennom, s kte min respekt for den. Den nektet simpelthen d. Vikingene hadde ikke hatt noe stille opp med mot denne lille skjnnheten.
Til slutt ble det et prinsipp - en slags mte re overlevelsesinstinktet dens p: Den skulle IKKE byttes ut fr den dde av seg selv. Spass skyldte jeg den, og spass hadde den gjort seg fortjent til.

S jeg ventet. Og ventet. Og ventet. Jeg brukte den som kastepinne med hunden - den fortsatte leve. Jeg mistet den i do - Den levde mer enn noengang.
Hvis du tar nok en titt p bildet vil du se at det er et hull i skjermen (mest sannsynlig har du allerede lagt merke til det da det ikke er noe LITE hull).
Det hullet kom ikke nylig, men for nrmere to r siden. Telefonen har ikke vist et eneste tegn p at hullet har vrt noe problem, men alle hybelkaninene som samlet seg innunder skjermen begynte etterhvert bli litt plagsomme. Lsningen var selvsagt kakke telefonen litt i bordet nr jeg fikk melding, s ommblerte hybelkaninene seg til en plass hvor de ikke lenger var i veien.
Nr det ikke nyttet lenger, siden stv hadde samlet seg langs den lange sprekken som gr over hele telefonen, begynte jeg bare videresende alle meldingene til min kjres telefon og lese de der (s... ikke akkurat en telefon det ville nyttet ha hvis man skulle ha en liten italiensk elsker)
Denne lsningen ble forsvidt litt upraktisk da vi begge jobber og jeg derfor ikke har tilgang til hans mobil dgnet rundt. Da mtte alle begynne ringe hvis det var noe de ville formidle til meg.

Telefonen var n blitt mer trbbel enn nytte for meg.

Samtidig var historien vr lang og full av latter og kjrlighet.
Som den gangen jeg mistet den p byen i Troms. Jeg kom hjem og plutselig sto det en drosjekollega av meg p dren med den nydelige lille mobilen i hnden. Han sa han hadde funnet den p en bensinstasjon og visste med en gang at den tilhrte meg (og jeg tror aldri han hadde sett den fr, s det sier kanskje litt om hvordan folk oppfatter meg)
Det var en vakker gjenforening hvor jeg faktisk klemte min kjre mobil.

Min mor hadde mast lenge p meg da jeg i gr endelig gikk til anskaffelse av en ny. Og jeg hadde utsatt. Ikke ndvendigvis fordi jeg var s fryktelig glad i mobilen min lenger - den kjrligheten hadde sakte men sikkert falmet, men fordi jeg hadde vrt s lenge i et monogamt forhold med den at jeg var usikker p om jeg ville fungere i ntidens mobilverden.
Hvordan ville en ny mobil vre ta p? Hvordan ville den kjennes ut i lommen min? En ny lyd som skulle vekke meg hver morgen? Det var ikke bare sparke den ut dren. Samtidig visste jeg at det var uunngelig... Noen ganger m man bare innse at flammen har brent ut og man m komme seg videre med livet.

Jeg flte meg skitten der jeg sto p butikken og dro fingrene over ukjente skjermer for finne den som passet meg best mens mobilen min l i vesken og fikk med seg alt. Den skjnte det nok.
Til slutt endte jeg opp med en Samsung Galaxy.
Selv om jeg og galaxyen nettopp har truffet hverandre og jeg er p nyforelskelsesstadiet og dermed ikke kan stoles p, s vil jeg nok pst at det var riktig valg bytte ut den gamle.
Galaxyen er yngre, freshere og mer oppdagelseslysten. Den er ogs en smart telefon (tihi. Den var god!)

Det var historien og hyllesten til min gamle telefon..
...og introduksjonen til den nye.

Over og ut!

Minecraft on my mind

I over ett r har mine to nrmeste venner og min kjre forlovede mast. De har mast og mast og mast og mast. Jeg var sterk og holdt ut lenge med frasen: "jeg har sett dere spille det. Tro meg - det er IKKE noe for meg."
Men da det verste av stahet hadde gtt over, Skyrim var spilt (i s mange antall timer at jeg ikke vil nevne det i fare for fremst som at jeg ikke har noe liv) og jeg hadde gtt midlertidig lei av ta de samme instancene i WoW om og om igjen for skaffe meg bra gear - s gav jeg endelig opp for presset.

Da snakker jeg selvsagt om MINECRAFT




Alle som hadde snakket med meg om Minecraft definerte det som 'svrt avansert legobygging', og da jeg aldri likte lego som liten kunne jeg absolutt ikke se for meg hvorfor jeg skulle like det i en mer avansert versjon. Jeg hadde bare sett min kjre spille det og en ting er absolutt sikkert - Minecraft ser IKKE moro ut nr man ser noen andre spille det.

For dere som aldri har spilt det kommer her en rask forklaring:
Du havner i en endels 3D verden full av ressurser. Spillet har ikke noe ml - annet enn bygge ved hjelp av firkantede klosser i tre, stein, sand, metall osv.




Du kan velge spille survival mode - Da m du selv fremstille materialene du skal bygge med. Du m hugge ned trr for lage planker og grave langt ned i jorden for finne metaller. Dette tar tid, men du legger ned langt mer arbeid i det du bygger. En del minecraftere jeg vet om sverger til denne spillmetoden - og mener at alt annet er juks.
Der er jeg selvsagt uenig.
Man kan ogs velge spille i Creative mode. Da fr du alle ressurser og ferdiglagde materialer spillet har bygge p rett i inventorien din og, ikke minst - uendelig mye av dem.
I denne moden behver du ikke bruke tid p samle ressurser, men kan g rett p byggingen.
Den frste tiden min med minecraft ble spilt i survival mode med venner som mente at alt annet var juks. Til slutt, etter endelse timer med sandgraving, uthugging av fjell og over 70 kister fulle av sand og stein, fikk jeg overbevist dem om at creative mode var et bedre alternativ. Det morsomme er jo BYGGE, s siden da er det alt vi har gjort.

Hvordan gikk det s med meg min frste dag p Minecraft? (Bare en ekte geek kan f det til hres ut som frste dag p jobb...)
Jeg gikk inn i spillet med noe jeg trodde var et pent sinn. Det var selvbedrag - Jeg gikk faktisk inn i spillet med tanke p endelig legge saken dd og fortelle vennene mine at dette var det kjedeligste jeg noen gang hadde prvd.
27 timer senere kuttet min kjre samboer strmmen for f meg til legge meg. Og det var etter et titalls "to sekunder - jeg skal bare..." fra min kant.
Jeg har brukt ordet "avhengighetsskapende" ved mange anledninger nr det gjelder spill - men jeg inns at ordet hadde aldri blitt brukt i sin rette forstand fr jeg mtte Minecraft.
Hvordan kan noe S enkelt vre (s til de grader) genialt?
For min del var Minecraft arenaen hvor min stormannsgalskap endelig fant et sted utspille seg. Uansett hva jeg laget stoppet jeg ikke. Det mtte bli strre, bedre, bredere og dypere. Mitt frste prosjekt begynte med noe som skulle bli en koselig liten hule i fjellet hvor jeg kunne bo. Etter tre uker var det et enormt gravkammer, med et aztekertempel inni og en hypermoderne leilighet p toppen med svmmebasseng, tennisbane og egen pub.
Jeg kunne sitte i time etter time og putte firkantede blokker opp hverandre.
Man skulle tro det ble alt for repeterende, men det er der spillet er s fantastisk - bare fantasien setter grenser. Og det er helt utrolig hva man kan f til med bare firkanter. Ting kan bli helt fantastisk detaljert hvis man gjr det riktig.
Dette er en film jeg kom over p youtube en kveld jeg og min kjre hadde youtube-minecraft-kveld (noe som ikke kan unngs hvis man elsker spillet - man m se hva alle andre har laget.)
Filmen er helt fantastisk og viser hele byggingen av en stor arabisk-inspirert by i stor hastighet.
(Ps: Se den - den er vakker!)

Jeg vil anbefale alle som liker skape ting og bruke fantasien til prve Minecraft.
Og jeg vil i alle hyeste grad anbefale alle jenter der ute som likte 'the sims' til hive seg p Minecraftblgen (man trenger alltids flere jenter i gaming-miljet).

Minecraft burde dessuten komme med en advarsel: Vr obs p at hvis du spiller dette spillet vil drmmene dine bli infiltrert av oppussingsideer med firkantede blokker.

Til slutt tar jeg meg den frihet poste en del bilder av ting jeg og mine kjre venner har laget p vr egen server:

Dette er en Notre Dame i arbeid. Langt fra ferdig, men jeg synes den er imponerende nok til publiseres - allerede i byggefasen.

Notre Damen bakfra. Min kjre har jobbet med selve skjelettet av kirken, mens jeg har jobbet p fronten.

Dette er inngangspartiet til gravkammeret vrt. Som nevnt tidligere begynte dette gravkammeret med skulle vre en koselig liten hule, men grepet av stormannsgalskap ble det... litt mer.

Vi lagde dette fr vi gikk over til creative mode og har med andre ord hakket ut hver enkelt stein med hakker (som delegges svrt fort til tross for vre diamant) og hentet sand fra nrmeste rken for dekorere veggene. Dette gravkammeret synes ikke fra utsiden da det er inni et fjell. P toppen av bildet ser du et lite glasstak. Neste bildet er tatt fra det.

Min kjre har hydeskrekk og jeg tror han kjente litt p det nr vi bygget dette glasstaket.

Her flger noen bilder av leiligheten vr. Den ligger p toppen av gravkammeret med uteareal p toppen av fjellet. Dette er virkelig en plass jeg kunne tenke med bo!



Dette er tennisbanen p verandaen vr. Med kjempe-huset i bakgrunnen.



Alle menn burde ha et eget lekerom. Derfor laget jeg et lekerom til min kjre forlovede med biljardbor, pub og flipperspill.



jeg ble svrt stolt av puben.



Dette er geeke-pixel-bildene som selvsagt m lages.


Og til slutt: Det tiny-bittelille-minatyr-slottet laget av bestevenninnen min Maria :)




Det var det for n.
Moralen er: PRV MINECRAFT!

Sceneskrekk og publisering av sanger.

S lenge jeg kan huske har jeg elsket synge. Jeg er en typisk 'traller' som synger meg gjennom dagen.
Problemet mitt er sceneskrekken. Noe som er litt ukarakteristisk da jeg stort sett har gtt gjennom livet uten legge for mye vekt p hva andre synes.
Det synge foran mennesker har dessverre vrt et stort problem. Jeg har likevel trosset redselen og gjort det mye, men aldri blitt komfortabel med det.

Jeg har langt i fra stor tro p min egen stemme. nsket om ha en stor rockestemme (f.eks Beth Hart) har alltid ligget dypt forankret i meg, men jeg har mttet ta til takke med en stemme jeg selv synes er bde pinglete og kjedelig (her kommer den drlige selvtilliten p lpende bnd).
Jeg lrte meg spille gitar da jeg var 16 r. Utviklingen gikk brtt i et halvt r og dermed stagnerte jeg og har holdt meg p det nivet siden da. nsket var aldri bli gitarist, men kunne synge til egen gitarspilling. Noe jeg forsvidt KAN, men det hres ikke ut som noen gitarmester.

Dette innlegget er et forsk p legge den redselen litt til side, f det ut der og gjre s godt jeg kan med tenke at det er helt okay. Videoen er noe jeg spilte inn for 1 r siden.
lydklippene spilte jeg inn for et par timer siden. Enjoy.

Nyinnspilte:

Sangen "A-team" av Ed Sheeran

Sangen "You and I" av Lady Gaga

Heroinassistert behandling.

Nok en gang skal jeg ta opp narkotika, men denne gangen vil jeg snakke om en kontroversiell behandlingsform - nemlig heroinassistert behandling (HAB)



Jeg fikk frste gang opp ynene for HAB da jeg s en dokumentar om dette fra Danmark.
Fr hadde min holdning innebrt at man ikke gir heroin til rusavhengige, men etter dokumentaren ble jeg sittende i sterk tvil.
Jeg begynte derfor gjre litt research og i dette blogginnlegget skal jeg skrive litt om forskning gjort p omrdet og mine egne tanker rundt fordelene og bakdelene med dette tilbudet.

VG publiserte den 23.04 en artikkel hvor Audun Lysbakkengikk ut og fortalte at SV nsker innfre HAB i Norge. (http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10073334). SV erkjenner at Norsk narkotikapolitikk har feilet og nskelige resultater har uteblitt.
Artikkelen forteller lite om hva heroinassistert behandling faktisk gr ut p og hvilken effekt det har hatt i andre land.



HVA ER HEROINASSISTERT BEHANDLING?

Ja - heroinassistert behandling gr ut p at rusavhengige fr lovlig, medisinsk fremstilt heroin.
Dette behandlingsopplegget har de siste rene blitt praktisert spesielt i Sveits og Nederland, men omfatter ogs i noe mindre gradland som Danmark, Storbritannia og Tyskland.
I disse landene har man egne HAB klinikker hvor de rusavhengige mter opp og injiserer heroin 1-3 ganger daglig. De fr ogs metadon (benyttet i legemiddelassistert rehabilitering, LAR) en gang daglig. I disse landene fikk rusavhengige tilbud om ta med metadonen hjem, men heroinen mtte injiseres p klinikken med helsepersonell tilstede.
Dette reduserer faren for overdoser betraktelig - ikke bare fordi heroinen inntas under overvkning, men ogs fordi heroineni strre grad er renere og mindre skadelig enn 'gate-herion'.
Overdoseddsfallene i Norge ligger p mellom 250-300 menneskerper r - vi befinner oss p Europatoppen... Hurra -vi er tilnrmet best i noe!
Hvorfor er det slik? Heroinavhengighet er spass "kriminalisert"her til lands og vi er mest opptatt av f ryddet de vekk fra gatene. Det som da skjer er at man fr svrt lite kontroll p narkotikabruken og overdoser.



Men har vi ikke allerede et godt tilbud i form av legemiddelassistert behandling(LAR)?

Vi har i alle fall et tilbud. Hvor 'godt' tilbudet er kan diskuteres.
LAR ble innfrt i Norge i 1998. Vi var da et av de siste landene i Europa som innfrte denne behandlingsformen.
Det gr ut p at heroinavhengige fr et substitutt for heroinen i form av Metadon (syntetisk opioid som drikkes 1 gang daglig), Subutex og Subuxone (piller).
Metadonen kan kombineres med heroin, mens subutex og subuxone virker motvirkendep det.
Substituttene gir ikke ruseffekt, men fjerner det fysiske ubehagetnr kroppen ikke lenger fr heroin.

LAR skulle i utgangspunktet bare vre et tilbud for de aller tyngste narkomane og aldersgrensen ble satt til 30 r. Den dag i dag er aldersgrensen helt borte og jeg mter stadig svrt unge rusavhengige som er dypt i LAR-systemet (ofte fr andre behandlingsformer er forskt).
Siden jeg jobber i lavterskeltilbud og rehabilitering ser jeg kun eksempler p hvordan LAR ikke fungerer.
Jeg er fullstendig klar over at LAR har hjulpet mange, men det er lite synlig for meg. Selv om mange LAR pasienter holder seg unna heroin, misbruker de i like stor/strre grad angstdempende piller som Vival, Valium og Rivotril. Jeg hrer ogs om svrt hyt forbruk av Cannabis.
Det kan virke som at Metadon og Subutex anses som en slags "mirakel-medisin" som skal fre til rusfrihet uten at annen oppflging og behandling legges vekt p.
Det virker nesten somat 'R'-en (rehabilitering) i 'LAR' er glemt bort og det anses i stedet som en livslang medisinering for vedlikehold.
Jeg har ved flere anledninger hrt pasienter omtale det som vre "fri fugl i bur". Det er et strengt regim hvor man m mte opp daglig for medisinog avlegge urinprver jevnlig.





Tanken er at HAB skal fange opp de som ikke har klart nyttiggjre seg LAR. De aller tyngste brukerene som faller utenfor tilbudene vi allerede har.
Sprsmlet blir da: Hvis man ikke klarer innordne seg reglene til LAR og mte opp1 gang daglig for medisin - vil man da kunne innordne seg det ENDA strengere regimet til HAB hvor man m mte opp flere ganger daglig for f heroin?
Studier har vist at frafallet fra HAB i landene som har innfrt det er 50% etter2-4 r. Det er etsvrt hyt tall. Men hva med de 50% som ikke faller fra og nyttiggjr seg dette? Ja, de er fortsatt heroinister - til og med statlig finansiert heroinister! Men hva er fordelene for de rusavhengige og samfunnet ellers?

Da jeg var helt ny i rusrehabilitering mtte jeg en pasient som var kjekk, ung og svrt oppegende - til tross for vrt avhengig av heroin i over 15 r.
Jeg spurte han hvordan det kunne ha seg og han sa en ting jeg bet meg merke i: "Det er ikke ndvendigvis heroinen som delegger folk, men livsstilen som flger med".
Det siste halve ret har jeg ftt muligheten til observere denne livsstilen.
Rusavhengige p evig jakt etter penger tildop. De har svrt lav selvrespekt, enda lavere selvtillit og tyr til bde kriminalitet og prostitusjon.
De blir behandlet drlig av samfunnet som 'kriminaliserer' selve rusavhengigheten, men behandler hverandre ofte enda drligere i et milj stappet med drama og desperasjon. Det er et helt eget milj med egne sosiale regler og grenser jeg som rusfri hverken kan begripe eller hadde taklet leve i.
All energi og tid gr til skaffe penger til rus (lovlig eller ulovlig),elleruroe seg for om man klarer skaffe det.
Da m man m sprre seg - er problemetat folk er rusavhengige? Eller er problemet livsstilen som flger med i form av kriminalitet, synlighet i gatene, dopsmugling og ulovlig salg?



Studier fra landene som har innfrt HAB viser attilbakefall til 'gate-heroin' var mye laverei HAB enn LAR. Det ble mindre bruk av illegale stoffer, en forbedret helsesituasjon og lavere kriminalitet.
HAB's fordeler over LAR kan demonstreres i at til tross for at HAB-tiltaket i seg selv er langt mer kostbart enn LAR, s kommer det mye billigere ut nr man inkluderer prisen p kriminalomsorg, helseproblemer og ofrenes tap. Beregningene er at LAR koster 50 560 Euroi retper pasient - mot HAB's 37 767 Euro.
Detsier mye.

En annenting (som i alle fall jeg legger stor vekt p) er den potensielle kningen i de rusavhengiges livskvalitet.
De rusavhengige som ikke klarer nyttiggjre seg LAR, ikkeer klare for slutte med heroin eller rett og slett ikke VIL slutte kan f en langt bedre livskvalitet.
De kan f en mulighet til slippe jaget etter heroin. De kanslippe kriminalitet, prostitusjon og paranoia. De kan f muligheten til legge vekt p andre ting i livet som helse, bosituasjon og, ikke minst, bygge seg oppselvrespekt.
Personlig har jeg stor tro p at hvis en rusavhengig fr mulighet til leve et tilnrmet normalt liv, legge vekt p de samme tingene som rusfrie kan og fr muligheten til bygge seg opp bde selvrespekt og selvtillit - s vil nsket om bli rusfri kanskje komme etterhvert.

Dokumentaren fra Danmark viste nettopp dette. Rusavhengige som var i HAB begynte fokusere p andre ting. Utseendet, bolig, legebesk, munnhygiene osv. Mange av de ytret etterhvert et nske om nedtrapping og rusfrihet.

Men (det er alltid et 'men').Dette er ikke ment som HAB-propaganda og i min research fant jeg ogs mange mrke baksider.
HABhar et strengt regim med oppmte 1-3 ganger daglig (avhengig av hvor mye heroin man trenger) og som nevnt var frafallet p 50%.
Det ble ogs rapportert mye sidemisbruk, men det var en del mindre enni LAR.

En annen potensiell fare med HAB er at rusavhengige som kunne nyttiggjort seg LAR eller annen behandling velger HAB fordi det er en mer attraktiv og "enklere"lsning.En lsning p det kan selvflgelig vre gjre kravene for inntak svrt strenge,men davilheller ikke tilbudet omfavne alle som trenger det.

Til tross for en potensiell bedret livssituasjon for rusavhengige ser jeg ogs det moralske problemet med opprettholde en tusavhengighet Hvilke signaler sender det? Sierman som samfunn at rusmisbruk er greit?

Det er et vanskelig tema med mange fordeler og ulemper som bringer med segmoralske dilemmaer.
Selv har jeg vrt usikker i lang tid.
Forskninsrdets rapport om HAB 21. Juni 2011(http://www.forskningsradet.no/no/Nyheter/_For_svakt_grunnlag/1253968771212?WT.ac=forside_nyhet).
konkluderte medat det ikke var godt nok grunnlag for innfre HAB i Norge. Hovedgrunnene var at organisering og kostnad ikke skilte segdramatisk fra annen behandling,det var for lavt antall potensiellepasienter og kunnskapsgrunnlageter for svakt.
Jeg har brukt denne rapportenflittig i dette blogginnlegget ogskal vre den frste til innrmme at det er mange grunner mot innfre HAB i Norge.
P den annen sidehar Audun Lysbakken meget rett i at resultater har uteblitt og det er p tide prve noe nytt. HAB har ogsmange fordeler - og kanskje Norge kunne hatt gtt av prve ut noe som ikke er forsket opp, ned, fram og tilbake av noen andre frst?

Jeg sitter absolutt ikke p noen fasit og jeg er langt fra sikker i min sak. Mennoe m gjres og jeg er i alle fall villig til prve dette.

Nytt spill - TERA

3 Mai i r kommer det ut et nytt online spill som heter TERA.






I gr kveld/natt benyttet jeg og min kjre anledningen til spille den gratis betaversjonen av noe som ser ut til bli et fantastisk spill.
Det er bygd opp under de samme prinsippene som World of Warcraft (WoW), men kampsystemet er noe helt annet. Man har hot-keys p samme mte, men i motsetning til WoW m man faktisk sikte for treffe. Som mitt kjre sskebarn sa: "Den store forskjellen p kampsystemet i TERA og WoW er at i TERA kan jeg ikke sitte med en hnd pa tastaturet og en i buksa." ....S fr folk tolke den slik de vil. I know I did...

TERA har mange spennende raser, klasser og en grafikk som fikk det til g fullstendig rundt for meg. Her er noen raske bilder:






Spillet er nok i frste omgang basert p nerdegutter. Hvorfor sier jeg slikt? Jeg laget meg nemlig en kvinnekarakter og nr jeg lp kunne jeg KONSTANT kikke oppunder skjrtekanten hennes.
P den mer alvorlige siden: Dette spillet kommer MANGE til ha mye glede av. Jeg skal skrive litt mer om det nr jeg vet mer (oversatt: n m jeg og min kjre spille litt TERA fr han drar p jobb).





Kiwigaranti og mte med gle.

Samfunnet vrt er fullt av gler. De har dog en tendens til bli trukket mot yrker hvor de fr akkurat nok makt til kunne gjre prosesser lange og vanskelige for folk (Nav, ligningskontoret, bank etc).
Hvis de kan konkludere med at skjemaet har feil farge og du derfor m gjre hele prosessen p nytt, s er de i gle-himmelen.
Min mor var smart nok til lre meg kjenne igjen gler i en tidlig alder. De er ofte i 50-rene, korthrede, brer trr rd leppestift, tung parfyme, har smal munn (som en strek siden de sjelden smiler) og skoene deres sier 'klakk-klakk-klakk' nr de gr. Dette er selvsagt ingen faste regler, men jeg har oppdaget at de funker som gode pekepinner nr man besker offentlig instanser.
Min mor kunne dessverre ikke lre meg hvordan man TAKLER gler da det ikke finnes noen god mte gjre det p - kan de vre vanskelige, s VIL de vre vanskelige. De er litt som murphys lov: Alt som KAN g galt VIL g galt.

S - det var glegjennkjenning 101. N vil jeg fortelle om mitt mte meg en gle i instans jeg overhodet ikke var forberedt p det.

Da jeg var ferdig p jobb i dag morges bestemte jeg meg for dra innom kiwi og handle litt p veien hjem. Siden jeg har bestemt meg for bli sunn (igjen) gikk turen innom frukt og grnt avdelingen som jeg tidligere har tatt liten notis av. Mens jeg sto og lette gjennom drlige appelsiner for finne de gode slo det meg plutselig: har ikke kiwi en frukt og grnt garanti med dobbel pris tilbake?
Rett bak meg sto en dame i 40-rene med kort hr, rd leppestift og kiwiuniform. Jeg hadde dessverre ikke gleradaren p og tok derfor lite notis av alle signalene.
"Unnskyld meg?" Sa jeg smilende til damen som snudde seg og s p meg med et blikk som bare kunne tolkes til: 's ikke jeg opptatt ut?'
"Dere har frukt og grnt garanti, ikke sant?" Damen kikket p meg i et par sekunder for mye. Akkurat lenge nok til at det ble en smule ukomfortabelt. Til slutt kom svaret.
"Ja." Jeg viste henne derfor et par av en bunke appelsiner jeg hadde plukket ut.
"De her gr kanskje under den?" Jeg var bestemt p holde meg hflig og blid. Det l en flelse bakerst i hodet mitt av at jeg prvde snylte kiwi og da ble det enda viktigere for meg gjre det p svrt hyggelig mte.
"Det er det ikke opp til meg bestemme, men jeg ser ikke noe galt med de." Jeg kastet et blikk ned p de blte appelsinene og prvde trykke den ene fingeren p skallet. Det gav etter med en gang og jeg konkluderte med at jeg ALDRI ville spist dem. Da dukket selvsagt tanken opp: Er det bare jeg som er prippen, kanskje?
Damen snudde seg bort fra meg og fortsatte legge varer i hyllen. Jeg bestemte meg for at n skulle jeg ikke gi meg.
"Skal de se snn ut da? Se hvor blte de er." Hun snudde seg. Helt tydlige oppgitt over at jeg i det hele tatt gadd kaste bort tiden min (og ikke minst hennes) p slikt flisespikkeri.
Hun kastet et raskt blikk p appelsinene. "Det er et definisjonssprsml. Noen ganger er de tynnere i skallet og mykere enn andre. For 2 mneder siden var de veldig fine."
"Ja, men de er jo ikke fine N" prvde jeg forklare, men nok en gang snudde hun bare ryggen til meg og fortsatte med sitt.
Da hadde jeg mest lyst til legge appelsinene tilbake og g ut av butikken. Jeg ville ikke g fordi jeg var sint - jeg ville g fordi hele hennes tale og vremte hadde ftt meg til fle meg som en skurk og en idiot. Da kom gleradaren p og det gikk en faen i meg.
"Hvem er det som tar avgjrelsen p om disse er drligere eller ikke da?" Hun kikket ikke p meg en gang n.
"Noen andre som m ringes p." Hun hadde begynt p agurken. Man kan ikke forstyrre en dame midt i agurken. Jeg lot det g 15-20 sekunder uten et ord. Jeg ville se om hun tok inititaivet - det er jo lov drmme.
"Er det meningen at JEG skal ringe p denne personen eller er det noe du gjr?" Hun reiste seg opp og blste ut luft hardt av munnen for fortelle atN var hun irritert. Hun marsjerte bort til kassen p en mte som kunne gjort enhver militroffiser grnn av misunnelse og jeg hrte ringelyden.

S der sto jeg. Med 7 drlige appelsiner foran meg og ingen anelse om hvem som var p vei for muligens oppfre seg p nyaktig samme mte. Jeg kjente at dette hadde blitt en resak.
Frem fra hyllene kom en ung gutt i midten av 20-rene.
"Hei. Jeg bare lurte p om disse her gr under frukt og grnt garantien dere har?"
Han kastet et raskt blikk p appelsinene jeg hadde plukket ut.
"Oida! Usj og sj. Disse skulle da virkelig vrt fjernet. Putt dem i en pose, betal for dem i kassen, s fr du dobbelt med penger tilbake." Jeg kikket p han. En reddende prins i grnn kiwiuniform. Han hadde beskyttet min re, han hadde tatt en avjrelse p appelsinene og han hadde sagt "in you'r fucking face" til gledamen uten vre klar over det.
Jeg takket han pent for hjelpen og han gikk til kassen for fortelle gledamen at jeg skulle ha pengene tilbake for den frukten.
Varene ble lagt p kassen og appelsinene helt sist. Da hun tok tak i dem for veie smilte jeg til henne og sa "Det der er de jeg skal ha dobbel pris tilbake for, det"
"Da m jeg finne det rette skjemaet da.." Sa hun litt smirritert. Hun var offisielt avslrt som gle da hun fant skjemaet i lpet av noen sekunder - bare gler vet hvor slike skjemaer er. Mten hun bar det p fortalte meg at hun hadde glidd rett inn hos nav. Hun ba meg signere og jeg mottok 79 kr.
Da jeg hadde pakket mine f varer kikket jeg p henne, smilte og sa med mitt mest lystige tonefall "Ha en fantastisk dag!"


Jeg var svrt s fornyd med meg selv da jeg kom hjem. Ikke ndvendigvis fordi 79 kr var all verdens. Heller ikke fordi jeg hadde hatt rett og glen feil.
Jeg var fornyd fordi jeg hadde sttt i en svrt presset og ukomfortabel situasjon med et menneske som helt tydelig syntes det jeg drev med var tull - uten trekke meg. Jeg har ikke for vane trekke meg unna slike situasjoner, men jeg har heller ikke for vane hisse meg opp og skrike ordet "service" s nabobutikken kan hre det. Det var ikke bare en appelsinkrig - det var like mye et yeblikk hvor damen hadde brukt alle sosiale triks for f meg til fle meg ukomfortabel og ptrengende. Noe som ikke er greit og derfor gjr seieren min s mye mer smakfull.

Ha en flott dag, alle sammen!

Fortapt i en annen verden

Jeg har et fjernt minne om at min mor lrte meg lese siste ret i barnehagen. Se & Hr av alle ting - De hadde store bokstaver i alle artiklene med innhold som var lett for en 5-ring forst (no offence, Se & Hr, men da er p en mte standarden satt..)

I rene som fulgte var jeg svrt glad i lese og har mange tusen sider og bibliotektid p samvittigheten.

Men nr man bruker noe tid p noe skjer det ogs noe annet. Det er sammenlignbart med vre rusmisbruker, glad i filmer eller drosjesjfr - toleransen blir stadig strre. Det skal s mye mer til. En rusmisbruker m ke dosen for f effekt, en filmentusiast har vanskeligere for bli imponert og, ikke minst, en drosjesjfr kan til slutt sitte med en blodig mann som skriker at spaghetti-guden har kommet ned fra himmelen for bringe de rosa mammutene tilbake til liv - uten tenke p noe annet enn den gode lunsjen han spiste. (Ja, dette er en sann historie fra min drosjekarriere).

Det siste jeg kan huske jeg ble ordentlig fortapt i var Harry Potter serien. Hele andre-ret p videregende besto i holde mursteinene av noen bker litt diskr under pulten og innimellom kikke opp for nikke bekreftende til lrdommen som nettopp hadde gtt meg hus forbi.
Den ene lreren min kommenterte det aldri, men jeg visste at han visste. Han var en av de svrt sjeldne gode og engasjerende lrerne som gav elevene ansvar for egen lring. Han holdt ikke klassetimer, men foredrag - og han kunne godt gi oss fritimer til selvstudier helt spontant (det nevneverdige med all denne friheten han gav oss er selvsagt at han var lreren med best resultater - snn gr det nr man som lrer er interessant)
Jeg hadde lest meg gjennom hele Harry Potter serien og var p siste boken. Han hadde hverken nevnt det med ord eller blikk. Siste Harry potter boken l p pulten i det han kom inn i klasserommet og han kastet ikke annet enn et raskt blikk p pulten min (bakerst i klasserommet) fr han sa: "Se der, ja. N er du endelig p siste boken - kanskje du begynner flge meg igjen snart?"
Det viste seg selvsagt at mannen var s Harry Potter fan at han danset nedover skolegangen da han hadde klart skaffe seg premierebilletter til den frste filmen.

Den andre bokserien jeg ble helt fortapt i var Stieg Larsson triologien. Jeg takket faktisk Nei til drosjeturer for lese "bare litt mer".

Men siden da har jeg slitt med bli tatt med til en annen verden og forsvinne i boksidene. Jeg har prvd - tro meg, jeg har prvd! Enten har kravene mine blitt hyere eller kvaliteten drligere, men faktum er: Jeg har sttt bnn fast i min egen verden.

Frem til jeg bestemte meg for se frste sesongen av "A game of thrones"....
Med trillrunde tilltallerkner til yne s meg gjennom frste sesongen med samme fokus som en leken hund har p en tennisball.
Biblioteket var neste stopp og n har jeg akkurat lest meg gjennom frste boken i serien. Alt jeg kan si er: WOW!
Jeg er mer fortapt i dette enn jeg kan huske ha vrt i noe. For en verden! For noen karakterer! For en historie!
Og jeg vil benytte anledningen til rose HBO til enden av universet for sin unike evne til bringe alt til live.
Jeg leste frste boken raskt etter ha sett sesong 1. HBO har ikke bare ivaretatt storylinen, men holdt seg temmelig slavisk til den. Utrolig mange av dialogene er tatt RETT ut av bkene og lesingen er egentlig bare som se frste sesongen en gang til.
Problemet med filmatisering av bker ligger i frasen p begynnelsen av filmen "Based on the novel ..." BASED. Det er dette ordet som vanligvis delegger. Filmskaperene har fjernet, kuttet ned og tatt seg kunsteriske friheter p ting som skjrer ut alle innvollene p en leser.
Det har IKKE HBO gjort i skapelsen av "a game of thrones". Absolutt ikke.

Men n m jeg avslutte skrivingen og dra p nattevakt hvor jeg skal fortsette p bok nr 2 i serien.

Til alle de der ute som liker fantasysjangeren men enda ikke har sett eller lest "A game of thrones" - hiv dere rundt og gjr det! Bkene er verdt sin egen vekt i gull!
(ps. Serien heter "a song of ice and fire" - det er frste boken som heter "a game of thrones". Skrevet av George R.R Martin)



Dominoeffekten og den frie viljes illusjon

Jeg er ikke en religis kvinne. Med det mener jeg at jeg ikke tror p noen makt strre enn meg selv - hverken i form av noen gud eller skjebne slik det har blitt beskrevet for meg.
Tidligere skrev jeg et innlegg om mitt forhold til Gud og manglende tro, s jeg skal ikke g inn p det igjen. Jeg vil derimot skrive litt om hva jeg faktisk tror p.

Jeg kaller det 'domino-effekten', men vil tippe det har et eget navn. Snakket en gang med en mann som sa at det var en svrt forenklet kvantefysikkteori.... men jeg tar det med en klype salt da dette var p den mest hardbarka alkoholikerpuben i Nord-Norge med en promille jeg ikke nevner siden min kjre mor flger med p denne bloggen.
Det handler om tilfeldighetenes gang - og hvordan en avgjrelse i en situasjon med mange mulige utfall blir pvirket av tidligere hendelser og erfaringer. Ideen faller innunder "the butterfly effect" som handler om at den minste ting kan skape store kjeder av hendelser - og man vil aldri kunne f oversikten da hver hendelse har et uttalig antall utfall og man aldri vil kunne f med seg alle faktorene ndvendig for kunne nste det hele opp. Det er dog lettere se TILBAKE p en kjede av hendleser for forst hvordan ting endte slik de gjorde - i motsetning til prve inkludere alle faktorer i et forsk p se inn i fremtiden. Det vil vre en umulighet da faktorer som m inkluderes ogs inebrer andre mennesker vi ikke har noen oversikt over.
Hver gang jeg prver tenke p det eller nste opp hendelser gr til slutt hjerneblgene mine over til 'flatline' og jeg m gi opp.

La meg ta et av tankeeksperimetene jeg faktisk klarer som et eksempel - Hvordan jeg mtte min mann:
Jeg nster det ikke lenger tilbake enn begynnelsen av ungdomsskolen. Ny klasse og nye elever. Jeg var ikke den mest populre fra barneskolen og det l i kortene at jeg skulle bli en outsider. I lpet av den frste uken dultet jeg borti en blyant p pulten min som trillet ned p gulvet. Den trillet bort til en jente jeg enda ikke hadde lagt merke til. Hun plukket den opp og gav den tilbake til meg. Slik kom vi i snakk og det viste seg at jeg hadde funnet en annen outsider. Hun introduserte meg for sin gjeng av rollespillere, gamere og fantasy-freaker. Jeg begynte bli med en de to jentene i gjengen hjem etter skolen. Hun hadde en bror som var 5 r eldre. Broren hadde en bestekompis jeg fort ble betatt av.Dette skulle bli min frste kjreste. Via han ble jeg kjent med min andre kjreste som jeg var sammen med til jeg var 19 r. Da det var snakk om ske seg inn p universitet ville vi gjerne studere sammen, men hans karakterer tillot ikke Oslo. Hadde det ikke vrt for han ville nok jeg endt opp i Oslo som student, men vi endte sammen i Troms i stedet. Etter 3 r i Troms traff jeg endelig mannen jeg har i dag.

Hadde jeg blitt kjent med gjengen og endt opp i Troms uavhengig av at jeg mistet blyanten? Kanskje. Men blyanten hadde en avgjrende rolle i at jeg til slutt endte opp forlovet med en nordlending.

Dette er et svrt simplifisert eksempel hvor jeg ikke inkluderer noe annet enn de enkleste fysiske hendelsene. Men hvis man skal begynne inkludere min og andres oppvekst og erfaringer som selve gunnpilaren i avgjrelser som ble tatt vil det raskt bli et mye strre og uoversiktelig nett.


Jeg hrer ofte folk si: "Hadde jeg vrt i samme situasjon med alt jeg vet i dag, s hadde jeg valgt noe helt annet". Men det er jo nettopp det at man IKKE valgte 'noe annet' som gjr at man n kan pst at man ville valgt noe annet. Det er erfaringen av et drlig valg som gjr at man hadde valgt annerledes nr man ser tilbake. Ergo: Hadde man ikke tatt det drlige valget hadde man aldri ftt viten om at man ikke ville gjort det igjen.
Drlige opplevelser er som oftest gode erfaringer - det gjr oss sterkere og bedre rustet til velge bedre neste gang. Noen av de viseste menneskene jeg vet om er ogs de som har hatt mest motgang og gjort de dummeste valgene.
History channel str alltid p i bakgrunn i min stue. Der er det en mann p en reklame som sier: "Sometimes it takes a great challenge to discover how good you really are". Av en eller annen grunn fr jeg alltid frysninger nr jeg hrer den setningen. Jeg synes den er ddsbra.


Men. Her kommer jeg til selve poenget i innlegget (tror jeg. Blogginnleggene mine blir alltid for kaotiske - selv for meg som skriver dem).

Den frie viljes illusjon. Til n har jeg snakket om de sm valgene som kan fre til de store kjedene av endringer. Men har vi egentlig noe valg? Har vi en fri vilje?
De fleste liker tro det. Jeg er ogs svrt fornyd med tanken p at jeg velger ting selv - men min filosofi bunner ut i at jeg egentlig ikke gjr det.
Jeg ble fdt uten meninger, uten erfaringer, uten sprk og uten relasjoner - med andre ord: svrt f muligheter til ta s mange livsavgjrende valg. De mtte andre ta for meg. Jeg var en leirklump klar til formes.
Da jeg kom opp i en alder hvor jeg kunne begynne kommunisere ble mten jeg kommuniserte p bestemt av hva jeg tidligere hadde opplevd og responsen jeg fikk av de jeg kommuniserte med.
Og slik ballet det p seg hele livet.
Etterhvert som jeg har blitt eldre tar jeg valg basert p mine egne erfaringer. Men de erfaringene jeg baserer disse valgene p kan nstes helt tilbake til fdsel ved hjelp av 'domio-effekten' jeg snakket om tidligere. Menneskene rundt meg, samfunnet jeg lever i og ting jeg har opplevd bestemmer egentlig hvordan jeg blir og hva jeg "velger".

Jeg har mtt mange mennesker som pstr at de er "frie" fordi de tr kle seg p annen mte eller oppfre seg p en annen mte enn det generelle samfunnet. Jeg er en av disse menneskene som har valgt skille meg ut nr det gjelder utseende. Men jeg tilhrer likevel en gruppe - nemlig gruppen av mennesker som skiller seg ut. Det er ingen fri vilje over det, men en 'motsatt pvirkning'.
Man definerer alltid seg selv ut i fra det motsatte. Jeg er jente fordi det finnes gutter. Jeg er frisk fordi det finnes syke. Og jeg er lovlydig fordi det finnes kriminelle. Hadde det ikke eksistert kriminalitet hadde det ikke vrt ndvendig med en definisjon for lovlydighet.
Nr man velger skille seg ut er det som en reaksjon p det eksisterende - ergo: man blir pvirket av det eksisterende til skille seg ut og har en oppvekst som gjr at man kan tillate seg det (det vre en positiv oppvekst med trygge rammer eller det stikk motsatte). Etter min mening er man med andre ord ikke den frie sjelen man gjerne vil tro nr man tr i skille seg ut.

N har jeg skrevet mye og det er p tide runde av.
Dette er min filosofi og jeg m bare beklage hvis hele posten ble kaotisk.
Det er mange tanker og ikke bestandig hodet mitt har kapasitet til flge med p det jeg nsker tenke.

Hva tenker lesere om dette? Har vi en fri vilje?

Livet i lavterskeltilbud for rusmisbrukere

I mnedsskifte oktober/november 2011 tok jeg en avgjrelse om begynne som frivillig hos kirkens bymisjon. Jeg visste lite da om hvor mye det skulle endre min oppfatning av en hel del ting.

Siden Februar 2011 har jeg arbeidet som miljarbeider p en institusjon for rus og psykiatri. Jeg hadde ikke jobbet der lenger enn 3 uker da jeg forsto at dette var noe jeg ville vie livet mitt til. Rusmisbrukere var en srdeles variert og fargerik gruppe mennesker som omfavnet hele spekteret av psykologi. Jeg fikk betalt for gjre en jobb jeg var villig til gjre gratis.
Jeg hadde mange gode samtaler med pasienter og flte at jeg gjorde en god jobb. Men det var noe som manglet. En erfaring jeg ikke hadde. Jeg hadde observert at de ansatte som selv hadde vrt rusmisbrukere en gang opererte p en mte som tiltrakk meg veldig. De var vanskeligere lure, de skar gjennom og oppdaget viktige ting p en helt annen mte. Med det sier jeg ikke at de gjorde en bedre jobb, men deres mte gjre jobben p var det jeg endte opp med se opp til.
Det hjalp heller ikke at en av disse var min Trnder-stefar. Uansett hvor jeg beveget meg i ruspsykiatrien fikk folk et helt annet syn s fort jeg spilte "pappa-kortet". Det var helt tydelig at min stefar hadde stor respekt i ruspsykiatrien med sin trnderske vremte og egenerfaring innen rus. Konklusjonen ble: "Jeg vil bli som han nr jeg blir stor".

I en alder av 23 r med trygge rammer og relativt god psyke konkluderte jeg med at det var litt vel sent for meg 'ramle utp'. Slik endte jeg p 'Mtestedet' i Drammen hvor jeg meldte meg som frivillig for en stor kar i 50-ra med en kroppsholdning og mte snakke p som gjorde at man umiddelbart fikk en god porsjon respekt for ham.
Like mye respekt som jeg etterhvert skulle utvikle for alle de ti-talls frivillige som jobbet der. Mennesker som brukte en dag i uka p st tidlig opp, dra til Mtestedet, lage varm mat og snakke med rusmisbrukere - helt gratis. Og mange av de eldre damene kom ekstra tidlig p jobb for lage sausen fra scratch (for en som anser det som hjemmelaget nr man slenger ekstra ost p grandisen blir det ganske imponerende).
De frivillige var et svrt grepa folkeslag som gjorde ting lenge fr jeg i det hele tatt hadde sett at det mtte gjres. Og for et humr! Forholdet de frivillige hadde seg i mellom var et kollegaforhold jeg aldri hadde sett maken til.

Min plass ble raskt ute i miljet hvor jeg snakket med alle gjestene. En ambe p kjkkenet burde holde seg unna matlaging med mindre det er absolutt ndvendig at hun gjr det.
Gjestene var ikke vanskelig f kontakt med og i lpet av kort tid var jeg p klemme-stadiet med flesteparten av de. Jeg lrte - Herregud som jeg lrte. Rusmidler, LAR, overdoser, voldtekter, blveiser, srrensing, drlig konomi og ikke minst, hvor langt en armbrstpil maksimum kan skytes for at det fortsatt skal vre et ddelig skudd.
Det fltes nesten som jeg var fdt til jobbe med nettopp dette. Jeg gledet meg til hver gang jeg skulle dit - lurte p hvordan det gikk med gjestene. Jeg tillot meg bli glad i dem og det er jeg fortsatt i dag.
Etter en mned fikk jeg tilbud om ansettelse. Ansvarsvakt 2 helger i mneden og vikar for sjefen nr det trengtes. Plutselig fikk jeg betalt for verdens beste jobb!

Men jobbe med aktive rusmisbrukere er bde en forbannelse og et priveligium. En forbannelse fordi man mter alle disse fantastiske menneskene med flotte personligheter og ofte lav selvtillit. Lav selvtillit fordi de ofte blir behandlet som at de ER et problem - ikke at de HAR et problem. Mennesker som nsker leve et helt annet liv, men som er fanget i onde spiraler som stadig drar dem lenger og lenger ned. De lever i en tff verden med overdoser, stjeling, vold, voldtekter og dd som de fleste ikke hadde klart en dag i. Og p et lavterskeltilbud er det eneste man kan gjre gi mat og prate. Mlet mitt er at nr jeg har pratet med en gjest skal han forlate cafen med hodet bittelitt mer hevet enn da han kom inn. Og det skal sm ting til for nettopp det.
Mitt beste eksempel er en av stamgjestene. En alkoholiker som hadde vrt innom og spist litt middag, tatt en dusj og skiftet klr. Han hadde ogs tatt p seg en sprut parfyme. Jeg skulle gi han en klem da han var p vei ut dren og utbrt: "Dven! S godt du lukter! Her m jeg nesten ha en klem til." Mannen lyste opp, fikk antydinger til trer i ynene og svarte "oi.... En ung jente som synes jeg lukter godt. Dette M bare bli en god dag!"
Jeg husker akkurat den episode s godt fordi det var da jeg lukket dren etter han at jeg inns hvor lite som skulle til.
De fleste av de tunge rusmisbrukerene kikker p oss 'vanlige' menesker med misunnelse i blikket. De nsker et A4 liv med fast inntekt og kjedelig TV-titting p kvelden. Det jage etter stoff er en slitsom tilvrelse jeg ikke unner min verste fiende. Noe som ogs er grunnen til at jeg blir forbannet nr rusmisbrukere blir behandlet drlig. Som nr en viss FRP'er gikk ut og kalte banking av rusmisbrukere renovasjonsarbeid (selv om han desperat prvde rette opp kommentaren med si at det var et forsk p skape debatt.)
Eller nr rusmisbrukere skal "ryddes vekk" fra gata uten noe videre plan om hvor de skal "ryddes TIL".
P Mtestedet selger vi gatemagasinet '=Drammen' for 25 kr til gjestene. De kan da selge det videre for 50 kr. Mange av selgerene finner stolthet i dette. De kler seg representabelt, passer p vre relativt nyktre og skryter av hvor mange blader de har klart selge. S fort de har tjent penger eller kjpt ting p lovlig vis er det en stolthet i det. Dette forteller meg at de i utgangspunktet nsker gjre ting p lovlig vis.
Det verste jeg hrer fra bladselgere er hvordan mange mennesker ignorerer dem. Gr rett forbi som om de var luft. De sier selv at det er helt greit at folk ikke vil kjpe blader. Det er helt greit at de bare rister p hodet og spaserer videre i hyt tempo. Det som IKKE er greit er nr folk ikke annerkjenner deres eksistens.
Jeg er fullstendig enig. Det blir sparke noen som ligger nede.

Jeg hrer mye om at hvis en rusmisbruker blir nykter, s vil selvtilliten komme etterhvert. I mange tilfeller tror jeg det er motsatt. Hvis de fr muligheten til bygge opp selvtilliten og selvrespekten, s vil nsket om bli rusfri etterhvert melde seg.
Et program om heroinassistert behandling i Danmark viste nettopp dette. Nr misbrukerene slapp jage etter stoff og penger til stoff, s begynte de plutselig ta tak i ting. Leilighet, legebesk for andre plager enn stoffavhengighet, utseende og, for mange, rusfrihet. Kriminaliteten sank drastisk og selvrespekten kte betraktelig.
Jeg sier ikke at dette er en fasit - i psykiatrien finnes ingen fasiter. Men det er et tankekors.

N har jeg skrevet mye. Det henger sammen med at dette er et tema jeg fler mye om.
Men n er det p tide avrunde.
Som vanlig sliter jeg med finne en konklusjon da det meste av det jeg skriver ned er tifeldige tanker satt sammen i setninger.
Men jeg kan avrunde med et tips: Ikke la vre kjp blader av selgere fordi "pengene bare gr til dop". De gr til bde mat og klr (som faktisk ogs en rusmisbruker trenger). MEN - om pengene faktisk gr til dop, s har du vrt med forhindre at misbrukeren begr kriminalitet eller prostituerer seg for f dopen - for dopen fr de p en eller annen mte uansett.

Ciao.

Bamsemoms og Supermann

Med den kombinasjonen av samboere M jo bare livet bli spennende. Jeg tenkte jeg skulle benytte denne posten til fortelle litt mer om vesenene jeg deler bopel med.

Frst: Supermann!

Supermann liker ikke hunder, krypdyr, rotter, sterk vind, kulde, varme, mus, fugler, sn, andre katter eller mennesker. Mennesker kan han 'tolerere' hvis situasjonen krever det, men i hans verden er det bare oss to. Min kjre samboer (som n har befunnet seg i Supermanns liv i 2 R) tolereres, men han fr "blikket" stadig vekk - Blikket som sier: "and you are...?"
Supermann ble fdt i min seng og kom seg egentlig aldri helt ut av den..



Han vil gjerne spoones i svn og prver samtidig dytte min kjre samboer ut av sengen i prosessen.

Supermann har hatt det litt tungt etter at kattungene kom til verden. I hans yne er de sm monstre som er ute etter han og siden det har vrt FEM av dem har det gtt litt utover psyken hans. Han kommer likevel fortsatt hjem, s jeg tar det som et tegn p hans enorme kjrlighet og, ikke minst, TOLERANSE.
Han er den typiske arrogante, late hannkatten du fler hadde vrt villig til selge eieren sin for en boks tunfisk. Navnet hans kom forresten av at han som liten likte trkke gjennom hanken p breposer og lpe rundt i ring med breposen p ryggen. Ja, det var med vilje. S fort jeg hadde ftt han ut trkket han inn i den igjen. Derav: Supermann!

Image and video hosting by TinyPic

Bamsemoms:

Bamsemoms er det nyeste medlemmet av vrt lille brorskap. Han ble, p lik linje med superman, fdt i sengen min - tre r senere. Bamsemoms er 9 uker og har allerede skilt seg ut som en svrt unik katt.
For snakke litt om navnet. Da vi fikk kattungene hadde vi bestemt oss for at alle sammen skulle gis bort. Vi ga dem kallenavn for kunne skille dem fra hverandre: 'Fotomodellen', 'Svart-hvitt-tiger', 'Danser med sokker', 'Buster' og til slutt... 'Bamsemoms' (AKA 'Momsen').

Image and video hosting by TinyPic

Da vi frst hadde BEGYNT kalle han bamsemoms, s var det egentlig ingen vei tilbake. Men navnet har pnet for mange flotte kombinasjoner: Matmoms, Kosemoms, Bomsemoms, Latmoms, Momsen, Momsemoms osv. Han var den frste til stort sett alt i kattungekullet. Frst opp med ya, frste til g ordentlig p gulvet, frste til male og ikke minst - frste til spise ordentlig kattemat. Han luktet ikke p det en gang, men hev seg over det. De andre kattungene kunne ikke brydd seg mindre om maten, men Momsen sto med alle fire bena OPPI matsklen. Her flger et nydelig bilde av Supermann og Momsen som gjr sin favoritting sammen:

Image and video hosting by TinyPic

Momsen er svrt sosial. SVRT sosial. Han tar gjerne sovingen s langt oppi trynet han kan komme.
For noen dager siden sovnet han p min sittende samboer og begynte glid nedover. Han vknet, men sovnet igjen da han ndde sofaen. Problemet var bare at kloa satt fast lenger opp, s DETTE ble soveposisjonen:

Image and video hosting by TinyPic

I dag sovnet han derimot slik:



Jeg har forelsket meg fullstendig i Bamsemums og kjenner allerede at livet ville vrt tommere uten han. Heldigvis slipper jeg vre uten, s da blir det ikke annet enn et tenkt problem.

'Livet er morsommere for dem som er glad i katter'

Adios.

Mer bilder - hndfotoshoot.

Her er greia: Jeg har ny pc. Noe som forsvidt er helt fantastisk siden denne nye pcen er bygget av en nr geeke/game/IKT-venn (Den kan med andre ord game. Masse. Hele tiden. Skyrim 12 timer i strekk uten tissepause.) Problemet er at alle mine tidligere fotografier ligger p laptopen. "S hva?" tenker du sikkert "Det er jo bare kopiere over."
Joda. I en flott verden hadde det bare vrt kopiere over. Laptopen har dessverre begynt dra p rene og sliter derfor litt med ledningene sine. Den kan ikke startes hvis batteriet str i - batteriet m vre ute og laptopen m st til lading med ledningen liggende over tastaturet i en bestemt vinkel. Da starter den p 1/7 forsk (nye frt statistikk). Da er det EGENTLIG bare f fyrt i gang laptopen og starte kopieringen tenker du sikkert n? Da vil jeg at du skal legge til 5 hypre kattunger i mattestykket.

Til tross for lave odds har jeg likevel klart kopiere over akkurat den ene mappen med kunstbildene. Disse er bde tatt og redigert i 2011 med min kjre venninne/modell. Jeg vknet opp en dag med en merkelig ide om tapetsere et rom med hender (kopimaskinen p jobben fikk med andre ord kjrt seg hardt). Dette ble resultatet og jeg tar GJERNE mot kommentarer:
(PS: Klikk p frste bildet. Da kommer det opp et eget vindu hvor du bare kan klikke "neste")



.
Les mer i arkivet September 2014 Februar 2014 November 2013
hits