Bergen i mitt hjerte

 

Da setter vi i gang med en oppdatering. Og det er mye å oppdatere!

 

På plass i Bergen. Har vært det siden August og har endelig begynt å lande litt. Det tok sin tid.
Bergen er en stor by og for denne bondejenta ble det overveldende.



Grunnen til at jeg havnet i Bergen var fordi jeg var en av de få heldige søkerene som fikk plass på Profesjonsstudiet i Psykologi.
Dette var en drøm jeg ikke en gang turte å drømme da jeg startet på årsstudiet i Psykologi på Lillehammer.
Man må ha helt enorme karakterer for å komme inn og jeg har lest mye om studenter som kjemper med nebb og klær i årevis for å få en plass på professjon.
Jeg føler meg enormt priviligert.

Ved hjelp av en god venninne (som jeg mistenker har vaske -og ryddeADHD - Jeg har seriøst aldri sett noen klare å vaske ned en leilighet i det tempoet. Personlig kunne jeg bare bære en eske frem og tilbake mellom to rom slik at det SÅ UT som jeg gjorde noe) fikk jeg vasket ned leiligheten i Lillehammer i løpet av en og 1/7 dag.
Magnus kjørte flyttelasset til Bergen mens vi vasket - og plutselig satt jeg og Magnus i bilen på vei til Bergen og la Lillehammer bak oss for godt.
Det føltes både merkelig og surrealistisk.

Turen fra Lillehammer til Bergen er temmelig fantastisk:



 

 



Det tok oss ikke mange dagene å komme oss til rette i leiligheten.
Når jeg først er inne på det med leilighet - Det var plent umulig å få seg noe i denne byen. På de visningene vi var på var det tett opptil 50 mennesker vi konkurrerte om leiligheten med. På toppen av dette har vi to katter vi ikke kan "glemme" å nevne (kan fort skape litt dårlig stemning senere..), så vi lå ikke godt an fra før av.
Vi var nr 2 på listen til en av de vi var å så på. Det er ingenting kjedeligere enn å være nr 2! (Husker jeg leste noe i psykologien om at bronsevinnere som regel er mer fornøyd med prestasjonen enn de som vinner sølv. Med bronse er du bare glad for å havne på pallen, mens med sølv så var du så nærme det pokkers gullet!)

Vi prøvde alt for å skaffe oss leilighet og til slutt satt jeg inn en annonse i BT for å være sikker på å ha prøvd absolutt alt. Det viste seg å være veldig effektivt. Fikk 4 telefoner med folk som var interessert i å leie ut til oss. Vi kastet oss i bilen og dro rett over til Bergen for å ikke la denne sjansen gå fra oss.
Vi endte opp med å ta en leilighet som lå langt unna sentrum, men rett ved bybanen. Det tar oss 30 mins med bybane inn til byen, men jeg elsker virkelig å kjøre den. Musikk på ørene, sitte og observere folk og se hele Bergen passere foran øynene mine. Det er magisk.

Uansett - Leiligheten!

 



 

 

 

Jeg stakk til og med på IKEA for å leve ut min nye drøm og idè om å være homie:

 

 

 

 

Blomsten heter Pelle. Han er mitt første planteprosjekt siden Tromsø (hvor jeg endte opp med å ta livet av en kaktus. Etter det har jeg innsett mine egne begrensninger.)

 

På plass i Bergen hadde jeg en stor fordel. Jeg hadde allerede ei god venninne som jeg ble kjent med da hun bodde i Lillehammer.
Hun var født og oppvokst i Bergen og hadde overveldende mye kunnskap om alt. Det er noe med det å gå rundt i sentrum og allerede være overveldet av antall mennesker, bygninger, inntrykk - og likevel skulle klare å ta inn all infoen en ekte bergenser synes er viktig å få med....og det er ikke rent lite!
Hun introduserte meg til en del av sine venner og det tok derfor ikke lange tiden før jeg fikk et nettverk.

Jeg var raskt ute med å sjekke hva kirkens bymisjon hadde å tilby i Bergen by.
Helt siden jeg sluttet for bymisjonen i Drammen har jeg savnet å jobbe for de. Jeg har savnet å være en del av et så fantastisk tilbud som bymisjonen er.
Da fant jeg Cafè Magdalena!



Og *bang*, så var man tilbake i den fantastiske uniformen.



Kirksens bymisjon i Bergen har overveldende mange gode tilbud og virker sinnsykt godt strukturert.

 

Så da var nettverk og frivilligjobb i boks. Da var det bare å begynne å søke jobber.
Jeg hadde allerede bestemt meg for at taxilivet var lagt på hyllen.
Til sammen 4-5 år som drosjesjåfør i to ulike byer gjør at jeg føler jeg har gjort min innsats for norges drosjenæring.
Nå var målet å jobbe innen psykiatrien igjen. Jeg var forberedt på at det kunne ta en stund å finne en slik jobb, men jeg var villig til å legge inn en god slump innsats for å få til dette. Så jeg satte i gang søkeprosessen.

Til slutt var tre intervjuer unnagjort. Og alle tre jobbene var helt fantastiske. Så jeg ventet spent på svar.
Jeg ble tilbudt to av disse jobbene. Noe som føltes helt sykt med tanke på at begge jobbene hadde hatt utrolig mange søkere.
Siden begge disse var for Haukeland Sykehus måtte jeg ta et valg da det tydeligvis er lovregulert hvor mye man kan jobbe (det er noe drosjenæringen ikke har fått med seg overalt!)

Jeg tok et valg jeg er meget overbevist om at var det rette. Uten å gå i detalj på hva, hvem og hvor jeg skal jobbe, så er dette virkelig en drømmejobb som gir meg helt nye utfordringer og som kommer til å være av kjempebetydning for den kunnskapen jeg har store planer om å suge til meg under utdanningen.
Jeg begynner til neste uke, kontrakt er skrevet og jeg gleder meg skikkelig til å komme i gang.

Ting har falt så grådig på plass og jeg begynner å kjenne at dette virkelig er mitt liv. Og det er mitt liv de neste fem årene.
Jeg tror dette kommer til å bli noen av de mest spennende årene jeg har opplevd.

Og det bringer meg over til noe annet - Bergensere.
Jeg skal innrømme at jeg var skeptisk. Meget skeptisk. Det har mye å gjøre med at jeg er sterkt farget av min Trønder-stefar.
Med fare for at han leser dette skal jeg dempe meg ned..... men jeg må innrømme at Bergensere er et likanes folkeslag.
De har noe veldig likt med nordlendingene uten at jeg helt klarer å sette fingeren på akkurat HVA.
Det er veldig lett å komme i kontakt med fremmede her. Jeg er optimistisk.
Har allerede blitt kjent med en god del foruten om de min kjære venninne introduserte meg til. Jeg kaller disse "egne venner fått helt på egenhånd" ... og min mor liker å slenge på: "..som du IKKE har fått av kommunen da eller?"
Disse menneskene er alle svært interessante og virker som de har mye å gi. Jeg gleder meg til å se hvordan ting utvikler seg.

 

Litt mer bilder!

 


Torget. Eller....Torgalmenningen (eller noe) som Bergenserene jeg har møtt til nå er veldig (VELDIG!) opptatt av at jeg kaller det.

Jeg elsker virkelig å kjøre bybanen. Tror det har noe å gjøre med at jeg aldri måtte ta buss eller tog til skolen.

 

Masse sko på vegg. Slike ting som bare MÅ dokumenteres fordi... sånn er det bare.

 

En av mine favorittplasser. Roll&Rock diner! Veldig gjennomført. Både i musikk og utseende.

 

Dette er området hvor en del av tilbudene til kirkens bymisjon befinner seg. Jeg er veldig glad i hele området. Det har et veldig gammelt preg over seg. Det er også i dette området roll&rock ligger.



Lykkelig på bybanen

 

Meg med fantastisk tøff tagging i bakgrunnen

 



Måtte kjøpe med røde linser, så jeg kunne ha en skikkelig gjennomført 'redness'

 

 

Sånn. Jeg tror det er alt for denne gangen.
Jeg har begynt å finne meg til rette, få en del stamplasser jeg bruker hyppig og blitt kjent med en del folk jeg gleder meg til å bli bedre kjent med.
Jeg har fått en fantastisk spennende jobb og om bare 3 mnd begynner skolen.

Livet smiler. Nei. Livet GLISER.

Er vi onde mennesker som ikke hjelper?

31. Januar kunne man se på kveldsnyhetene på TV2 hvordan vår medmenneskelige natur til tider feiler grovt.
Lisa Klausen på 24 år var den eneste som hjalp en bevisstløs mann på et busstopp og dette førte videre til at TV2 bestemte seg for å undersøke hvor mange som var villig til å hjelpe en reporter med pustebesvær i Bergen sentrum. De gjennomførte forsøket ti ganger og hver gang fikk mannen hjelp, men det var urovekkende mange som bare hastet forbi

Er det slik at vi rett og slett er vandrende istapper som ikke bryr oss en døyt om andre eller kan det være en annen forklaring?

Jeg er psykologistudent på Høgskolen i Lillehammer og i fjor skrev jeg både arbeidskrav og eksamensoppgave om nøyaktig dette temaet.
Hva er det om gjør at vi ikke hjelper mennesker som befinner seg i en nødsituasjon? De aller fleste av oss har vært vitne til at ingen hjelper - og vi har også kjent på usikkerheten rundt om vi skal hjelpe selv. Hva er det da som gjør at mange av oss velger å la være?
I dette blogginnlegget skal jeg skrive om teoriene og forklaringene som forskere til nå har kommet frem til angående dette temaet.


Man skulle tro at desto flere mennesker som er tilstede under en nødssituasjon - desto større er sannsynligheten for å få hjelp.
Slik er det imidlertid ikke - faktisk motsatt. Desto flere mennesker som befinner seg i umiddelbar nærhet, desto større er sannsynligheten for å IKKE få noe hjelp!

I sosialpsykologien kalles dette fenomenet "tilskuereffekten" og ble for alvor et tema etter 13. Mars 1964. Da skjedde det et brutalt drap på en kvinne med navn Kitty Genovese.
Det spesielle med dette drapet var at det tok over en halvtime og 38 personer var vitne til skrikene hennes fra nærliggende leiligheter.
Det kom i ettertid frem at ingen hadde løftet en finger for å hjelpe henne (dette har i ettertid blitt avkreftet, men var fortsatt ingangsportalen til tonnevis av forskning rundt temaet.)
To forskere, Latanè og Darley, fant da ut at de ville forske på hvorfor i alle dager ingen hadde hjulpet.
De utførte svært mange eksperimenter og funderte seg frem til teorier som fortsatt, den dag i dag, er svært dominerende på feltet.

Et av eksperimentene de gjennomførte viste godt at desto færre som var vitne til en nødssituasjon, desto høyere ble responsprosenten. 

Eksperimentet gikk ut på at forsøkspersonen skulle delta i en samtale over et enveis telefonsystem med en, to eller fem andre studenter om personlige problemer i forbindelse med studentlivet.
Forsøkspersonen fikk beskjed om at alle satt i hvert sitt rom slik at de kunne beholde sin anonymitet og at ingen andre ville høre på samtalen enn de som deltok - ikke en gang forskerne. De ville heller ikke kunne svare hverandre.
I virkeligheten var det bare èn forsøksperson som deltok og "samtalen" som foregikk var båndopptak.
En av de fiksjonelle studentene fortalte da om plager med livstruende anfall og endte opp med å få et mens han snakket. 
Resultatene av dette eksperimentet var at når forsøkspersonen trodde han var den eneste som lyttet, så var den hjelpende responsen høy - faktisk 100% innen 2,5 minutter. 

Når han derimot trodde en annen hørte anfallet, sank prosenten til 62% innen 1 minutt, og nådde aldri 100%.
Når han trodde fire andre hørte anfallet sank prosenten enda mer ? 31% hjalp innen 1 minutt og 62% hjalp innen 6 minutter.
Det ble også gjennomført et lignende eksperiment med røyk som kom inn i et rom hvor 1,2 eller flere forsøkspersoner satt og ventet på å bli med i et eksperiment.
Selv med noe såpass alvorlig som sterk røykutvikling ble resultatet omtrent det samme som med de falske telefonsamtalene.


Sånn - nok kjedelig eksperimentprat. Over til godbitene!

Latanè og Darley kom frem til at det forekommer en del steg vi må gjennom før vi hjelper i en nødssituasjon:

1. oppdage situasjonen. Hvis vi ikke oppdager situasjonen sier det seg selv at det er vanskelig å hjelpe. I en stadig travlere verden hvor de fleste av oss haster avgårde til neste gjøremål med musikk på ørene og øynene godt plantet ned i mobilen er det ikke alltid vi får med oss hva som skjer rundt oss
Man må tolke situasjonen som en nødssituasjon. Det er ikke alltid like lett å finne ut om en situasjon er farlig eller ikke. Er de høylytte skrikene noen som har det veldig moro på en fest? Er fyren som ligger på gaten en uteligger som blir sinna hvis du vekker han for å spørre om alt er bra?
Kanskje jenta som sitter på huk midt på torget med hendene over hodet leter etter noe hun mistet på bakken? Vi mennesker er flokkdyr som følger gitte sosiale regler. Det er disse sosiale reglene som gjør det mulig for oss å ha en samfunnsstuktur. Redselen for å drite seg ut og bryte ut av disse normene ved å overreagere/reagere feil på en situasjon ligger dypt i oss.

2. Man må føle ansvar for å hjelpe. Det hjelper ikke om du har oppdaget og tolket situasjonen riktig hvis du ikke føler ansvaret.
Her er det lett å tenke at vi alle har et ansvar, men det er dessverre ikke slik det fungerer i praksis. Vi mennesker er ikke bare flokkdyr, men også vanedyr.
Når vi havner i en sosial situasjon hvor vi ikke vet hva vi skal gjøre eller hvordan vi skal oppføre oss, så føler de fleste av oss seg ganske ukomfortable.
Hva gjør vi da? Jo, vi ser på hva alle andre gjør for å finne ut hva som er normen i den gitte situasjonen.
Hvis ingen andre reagerer på en nødssituasjon, så betyr vel det at det ikke er noen nødssituasjon og det er bare en selv som overreagerer? Problemet oppstår da når alle gjør nettopp dette...Det var nøyaktig dette som skjedde i røykeksperimentet.
Forsøkspersonene la merke til røyken, og kikket på de andre for å se hvordan de skulle reagere. Alle gjorde dette - og ingen reagerte. Til slutt var røyken så tykk at de faktisk knapt kunne se... og ingen gjorde noe likevel. Når man alene observerer en nødssitasjon er man klar over at man er den eneste som kan hjelpe. Da føler man et mye større ansvar og de alle fleste hjelper. Når man er mange tilstede føler man at ansvaret er delt på flere - eventuelt at noen andre har det hele og fulle ansvaret.

3. Man må vite hvordan man kan hjelpe. Nok en gang returnerer vi til faren ved å drite seg ut. Hvis man ikke aner hvordan man skal hjelpe, i f.eks en medisinsk nødssituasjon kan det være lettere for oss å ikke gjøre noen ting og håpe at noen andre av tilskuerene vet hva som må gjøres.

4. Og sist, men ikke minst: man må utføre den hjelpende handlingen!

Så tilbake til det tittelen på dette blogginnlegget: er vi onde som ikke hjelper?
Definitivt ikke. Vi er rett og slett offer for medaljens bakside av å være flokkdyr og leve i et samfunn styrt av strenge sosiale regler. Disse reglene er ekstremt viktige for at vårt samfunn i det hele tatt skal eksistere - De gir oss en forutsigbarhet og en viss kontroll over sosiale situasjoner.
Uten disse sosiale reglene hadde vi ikke hatt noe samfunn i det hele tatt!
Men det må da være en vei utenom? Vi må vel kunne opprettholde gode sosiale regler og likevel kunne hjelpe mennesker i nød?
Så absolutt.
Det var derfor jeg ble så utrolig glad da jeg så dette nyhetsinnslaget. For et av hovedelementene i å bekjempe tilskuereffekten er nettopp kunnskap om den.
Og det er også grunnen til at jeg skriver dette blogginnlegget. Når vi er klar over hvorfor vi reagerer slik vi gjør - og ikke minst at det er helt normale sosiale reaksjoner, så er vi også i mye større grad rustet til å se bort i fra det.
Personlig har jeg lagt merke til at jeg har blitt mye flinkere til å hjelpe og reagere etter at jeg lærte om dette fenomenet. Jeg har også fått tilbakemelding fra venner som, etter å ha blitt fortalt om tilskuereffekten, har brutt ut av de sosiale båndene og hjulpet.
Til slutt et tips hvis du befinner deg i en nødssituasjon og trenger hjelp fra en av de mange menneskene rundt: Tilkall EN av dem. "Du! I den rød skjorten og brillene - hjelp meg!"
Når vi står en folkemengde kan det forekomme noe som heter deinduvidualisering - vi mister vår identitet og blir en i mengden. Da føler vi også mindre ansvar.
Ved å gi til kjenne en av disse tilskuerene og gi vedkommende alt ansvar, vil du mest sannsynlig få hjelp med det samme! :)

Over og ut!

Jakten på julebordkjolen

Jeg sto på utsiden av kjøpesenteret i min (særdeles sexy) drosjeuniform og tok tre pust helt ned i magen - akkurat slik yogainstruktøren hadde lært meg i løpet av de 3 yogatimene jeg hadde hatt tålmodighet til å delta på.
Jeg kunne kjenne hvordan pulsen steg i det småbarnsfamilier stresset forbi meg for å begynne julegavehandlingen og jeg måtte lete frem det jeg hadde av selvkontroll for å ikke tipse dem om MIN måte å handle julegaver på: vente til Januar. Julegavene er billigere, man slipper all køen og det er generelt en mer behagelig tid å kjøpe julegaver på (slapp av - etterhvert blir folk vant til å få julegavene for sent og ingen reagerer).
Jeg har aldri vært stor på shopping. Smaken min er langt fra kommersiell, så det meste jeg vil ha finner jeg på det store stygge internettet. Hvilket betyr videre at jeg er særdeles lite herdet når det gjelder å fly rundt på kjøpesentre. (jeg vurderer å gjøre litt feltstudier og lage et blogginnlegg med tittel: "en overlevelsesguide til kjøpesentershopping", men det får bli litt lenger inn i fremtiden.)

Så der sto jeg. Ved inngangen til Lillehammers største kjøpesenter og mannet meg opp til å finne den perfekte kjolen. Hadde jeg vært tidligere ute hadde selvfølgelig denne prosessen funnet sted på ebay - godt innpakket i en dyne og med fyr i peisen. Men tidlig ute var jeg da selvsagt ikke. Og straffen var kjøpesenter i julestria.
Jeg trakk pusten dypt en siste gang og gikk inn døren. På jakt etter den perfekte julebordskjolen.

Etter at jeg begynte å kjøre drosje på heltid har det blitt særdeles lite pynting. Drosjeuniformen min er først og fremst tiltenkt menn i 40-årene, og man trenger ikke mye fantasi for å skjønne at denne formfulle 25-åringen bruker dagene sine til å se ut som en søppelsekk. (Etter en lang, hard kamp har jeg heldigvis fått tillatelse til å gå i svarte tights i steden for dressbukse, så litt av min kvinnelig kropps-sjarm er fortsatt inntakt.)
Kort fortalt: I denne mannsdominerte bransjen, med en uniform som får meg til å se ut som en misforstått transvestitt - så hadde jeg veldig lyst til å spille på mine feminine sider for èn kveld.

Første stopp var hennes & Mauritz.

Som tidligere nevnt er jeg ikke noen stor shopper. Så når jeg kommer inn i en butikk scanner jeg den raskt, ser meg ut noe jeg liker og røsker det med meg på vei til et prøverom. Hennes & Mauritz var oversvømt med flotte kjoler og jeg røsket med meg 8-9 stk på vei til prøverommet, hang de pent opp på siden av speilet og gjorde meg klar til noe som skulle vise seg å bli en lang ferd ned selvillit-i-søpla-veien.
Først vil jeg nevne at jeg ikke er noen minitatyr-jente. Jeg er heller ikke særdeles overvektig (med mindre man legger for mye vekt på BMI´en som sier at jeg kan finne på å dø når som helst.) De siste ukene har jeg dessuten tatt av meg nærmere 10 kg og følt meg veldig fornøyd.
Dette skulle komme til en brå slutt i prøverommet på hennes & Mauritz.

Siden jeg ikke er en liten jente hadde jeg selvsagt sørget for å ta med meg de største størrelsene.
Noe som ikke hjalp meg en døyt.
Så der sto jeg. I prøverommet. Og innså at jeg hadde særdeles feite skuldre - for 6 av 8 kjoler fikk jeg ikke lenger ned enn over hodet.
Dette er tidspunktet hvor man alltid får den fikse ideen: Hvis jeg bare får den PÅ, så passer den.
Så jeg fikk dratt en av kjolene over skuldrene og puppene (mot dens intense vilje). Lenger gikk den ikke. Og da slo det meg: "Ånei.... Jeg er fanget for evig og alltid i en rød, stroppløs kjole som hverken går opp eller ned! Jeg kommer til å sulte ihjel i prøverommet på hennes & Mauritz fordi jeg trodde alt kom til å gå bra hvis jeg bare fikk den over puppene." Klaustrofobien kicket selvsagt inn og jeg prøvde å rive den av meg som om den var en biflokk som hadde angrepet ut av det store intet. Og da kom lyden. Lyden ingen vil høre fra klær - og spesielt ikke klær som er eid av en butikk. Lyden av at noe rakner.
Alle jenter over 45 kg har hørt denne lyden i et prøverom. Lyden som får deg til å stoppe helt opp i alle bevegelser og tenke: "Faen. Nå må jeg bare stå heeeeeeelt i ro." Plutselig får man et stort problem - Man har to valg: Enten sulte ihjel i et prøverom i en rød kjole til 199,- tredd akkurat over brystpartiet..... eller drepe kjolen. Det var meg eller den. Etter ca 0,3 sekunds overveielse var valget tatt. Kjolen måtte dø.
Og det er bestandig når denne vanskelige avgjørelsen er tatt at kjolen gir opp. Den lar seg selv bli dratt over hodet uten ytterligere klager.

Klesbutikkene er vel den butikkjeden i verden som har satt seg minst inn i menneskers psyke og hvordan de kan selge klær. Dette innså jeg i prøverommet.
Det bittelille prøverommet med speil på absolutt alle kanter og flombelysning rettet mot kroppen min.
"Auda! Er det SÅNN jeg egentlig ser ut??? Jeg har ikke strekkmerker der! APPELSINHUD?!?!?! Jeg har jo gått ned i vekt! Hvordan kan jeg se ut sånn!!!????"
Når dette er tanker som farer gjennom hodet ditt rett før du skal prøve et klesplagg du muligens vurderer å kjøpe, så skal det svært mye til for at du får det på deg og automatisk tenker: "hello sexyyyyyyyyyyyy" mens du gjør kyssebevegelser mot speilen.
Og når du står i et prøverom med flombelysning, speil på alle kanter og ikke en gang får flesteparten av kjolene over skuldrene - ja, da skal det mye til for å bevare selvtilliten.
Sta som jeg er bestemte jeg meg for at dette var et lite tilbakeslag, men at jeg i NESTE butikk ville kunne føle meg som den dronningen jeg var - på jakt etter den perfekte julebordskjolen.

Så reisen tok meg videre: Cubus, BikBok.... og 3-4 andre klesbutikker jeg ikke husker navnet på siden jeg og Ebay er alt for gode venner.
Historien gjentok seg selv. I alle butikkene.
På dette tidspunktet kjentes det ut som at hvis EN falskt smilende butikkansatt til spurte om jeg ville ha hjelp, så ville jeg knekke sammen og skrike noe slik som: "OG HVA KAN DU HJELPE MEG MED??? KAN DU MAGISK KRYMPE MEG TIL Å PASSE INN I DE LATTERLIGE STØRRELSENE DERES??"
Her hadde jeg altså plukket med meg de største størrelsene i alle butikkene og de aller fleste kjolene fikk jeg ikke en gang PÅ.

Rundturen min på kjøpesenteret tok i overkant av en time. I løpet av en time hadde jeg vært i 7 forskjellige klesbutikker, prøvd over 15 kjoler og bestemt meg for en av de 3 jeg omsider hadde fått på meg.
Og sosialpsykologiboken min hadde rett: Når først avgjørelsen var tatt og kassadama så på meg med et tomt blikk og sa 199,-, var jeg overbevist om at jeg hadde tatt det rette valget. Jeg og den rød kjolen skulle få et supert julebord sammen.

Jeg dro hjem, tok av meg klærne og kikket på meg selv i min egen speile. Og som jeg trodde: Jeg var tilbake igjen til å være fin.
Det er med andre ord speilene i klesbutikkene som er onde.

Men jeg tenkte litt på det i ettertid. Hvis jeg hadde drevet en klesbutikk og skulle selge klær, så ville jeg lagt opp prøverom på en helt annen måte.
Store rom, dempet belsyning (kanskje til og med falske stearinlys), god lukt og rolig musikk. Spesielt dette med dempet belysning.
Eller kanskje strategien er å få oss til å se så stygge ut som mulig - slik at når klærne kommer på er vi bare glade for å ha dekket til kroppen og får kjempelyst til å kjøpe plagget som sparte oss torturen av å se alle våre feil?

Gjennopplivning av Bloggen

Heisann! Nå har jeg vært inaktiv lenge. Det kan sammenlignes med å ha lovet noen en kaffedate og dermed glemme det en stund. Til slutt er det så flaut å ha glemt vedkommende at man bare dropper å ta kontakt i det hele tatt. Vel, nå tar jeg kontakt!
Jeg kommer til å ha mye tid og lyst til å holde denne bloggen i gang fremover. Det er mye som har endret seg i livet mitt og dette gir rom for å både skrive og reflektere en hel del.

Først og fremst: skole.
Jeg fikk tilbake karakteren på psykologiske forskningsmetoder. Dette var et fag jeg satset på å stå i - ikke de største ambisjonene med andre ord. 
Hvis jeg strøk i dette faget ville jeg skylde lånekassen 70 studiepoeng og de ville slått opp med meg og nektet å være studie-pimpen min dette halvåret. Man kan, mildt sagt, si at jeg entret eksamenslokalet med nervene på utsiden av kroppen (og som vanlig uten penn, mat eller studentkort - bare visakort og en redbull. Klarer virkelig ikke planlegge en eksamensdag!)
Karakteren kom tilbake og det var nesten slik at kjeven min måtte kirurgisk justeres tilbake da jeg så: A
Jeg hadde fått en A i det faget jeg satset på å stå i.

Pluselig slo det meg... Jeg har A, A, B. Jeg kan komme inn på profesjonsstudiet i Bergen.... Stuen begynte å spinne og jeg innså at hele livet mitt nettopp hadde endret seg.
AAB gir meg en poengsum på 4,75. I Bergen har inntakskravet kun vært over 4,75 EN gang på ........ 8-9 år.
Så jeg er ikke bombesikker på å komme inn, men temmelig-ganske-masse-mye-sikker.

Så jeg droppet ut av 2.året. Dvs jeg meldte meg av de to fagene vi har dette semesteret og satser på å ta B'en min på nytt og justere den opp til en A. 
Den B'en var i sosialpsykologi (yndlingsfaget mitt) og jeg VET jeg kunne gjort en langt bedre innsats enn jeg gjorde. Derfor har jeg droppet alle andre fag og fokuserer KUN på sosialpsykologien. Har allerede begynt å lese (2 mnd for tidlig. Jeg er FLINK student nå!) 


Men. Jeg kan jo ikke ta 10 studiepoeng i løpet av ett år og bare sitte på rumpestumpen utenom dette. Lånekassen vil nok ikke synes det er noen god idè.
Så det endte med at JEG slo opp med lånekassen i stedet for omvendt. (HAH! Jeg lar meg ikke så lett dumpe, nei!)
Deretter fikk jeg meg heltidsjobb som drosjesjåfør. Noe som passer ypperlig siden det er mye dødtid i drosjebransjen og jeg da får haugevis med tid til å lese.

Derfor vil jeg ha massevis av tid til å holde bloggen vedlike. Og jeg kommer nok til å poste veldig mye drosjerelatert.

Dessuten har jeg fått meg sånn smart telefon. (opprommet der er med vilje. Det er ikke en smarttelefon, men en SMART telefon.)
Riktignok føler jeg meg som en 80 år gammel dame som synes at "disse tekniske duppedingsene har blitt så fryktelig avansert...." , men jeg skal klare å få til noe likevel. 
Har planer om å satse på en del videoblogger.

 

That's it for now! Tada!

PS: et lite skrytebilde. Jeg fortjener det etter dette året:



Et intenst forsøk på blogg-CPR

Det er merkelig hvordan livet mitt for snart ett år siden, hvor særdeles lite interessant skjedde, la grunnlaget for masse masse bloggskriving. 
Nå derimot, når jeg opplever masse spennende (og definitivt bloggverdige) ting, virker det ikke som det er noe som er verdt å skrive om.
Dette må definitivt gjøres noe med. Jeg brukte ALT for lang tid på layoten til denne bloggen - jeg kan med andre ord ikke la den dø. Vi utfører derfor en runde blogg-CPR, knekker opp fingrene og gir oss en selv en liten bitchslap over manglende inspirasjon og skriving (også håper vi det hjelper!)

Jeg må nesten starte med å forklare hvor jeg er i livet - så får temablogging komme senere. 
Eksamensresultater fra jul....... A! Jeg fikk en A! I det største faget jeg skal ha på Høgskolen. 20 studiepoeng - og jeg fikk en A! *kremt*. 
Når jeg endelig fikk sjekket resultatet sto jeg på en togstasjon i Cardiff. Jeg må nevne at jeg hadde forventet C og håpet (i min våteste drømmer) på en B. Da jeg så den A'en er jeg ganske sikker på at hele togstasjonen trodde jeg var en terrorist. Det er nok ikke hver dag en jente med 78 forskjellige farger i håret sitter på kne på Cardiff togstasjon og skriker: "jaaaaaa!!!!! AAAAAAAAAAAA!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!". 

I andre nyheter har jeg begynt å jobbe som drosjesjåfør igjen. Det er en fantastisk studentjobb hvor jeg får særdeles godt betalt for å kjøre rundt, høre på rockemusikk og snakke med fremmede mennesker. 
Litt omstillingsproblemer er det, siden jeg er vant til å kjøre drosje i en mye større by med svære nordlendinger som har konkurranseinstinkt. I forhold til Lillehammer kan Tromsø nesten tolkes som taxikjøring basert på " vinn eller DØ!".  Man måtte stille seg på rikitg plass til riktig tid, jage etter turer og innimellom gå så langt som å kjøre om kapp (selvsagt aldri over fartsgrensen! Vi vet alle at drosjesjåfører er store sinker i trafikken). 
Her i byen er drosjekjøring mer basert på at vi alle skal være venner, gode kollegaer og dele likt på turene. Hvordan deler man på turene i drosjenæringen? Jo, ved å kjøre tom tilbake til byen hver gang man har satt av en tur. Dette synes selvsagt jeg er bortkastet diesel, tid og gir meg mye mindre penger på sparegrisen (pluss at det tar lenger tid for kunder litt utenfor byen å få drosje.) 
Etter ca en måned i bransjen oppdaget jeg at det var flere sjåfører som tenkte på denne måten - og det åpenbarte seg to skoler i Lillehammers drosjenæring: Den nevnte, og deretter den jeg kjenner til - Riktig plass til riktig tid. Det er bare det at disse sjåførene ikke skriker like høyt. 
Så jeg har fått litt kjeft og litt ros for innkjøringsstilen min. Men på slutten av dagen handler det om hvor mye penger jeg kan dra med meg hjem - og jeg velger taktikk ut i fra dette. 

Tilbake til studiene et øyeblikk.
Det å studere psykologi på Lillehammer er fantastisk spennende. Jeg har lært vanvittig mye og hodet mitt fortsetter å trekke til seg kunnskap som en uttørket svamp. Dette er spesielt gøy kombinert med drosjekjøring når jeg hører kunder snakke om ulike ting - og jeg kan (riktignok inne i hodet mitt) sette fancy ord og teorier på det de snakker om.
Et eksempel var da jeg måtte ta et skift et par dager før en eksamen jeg og en venninne hadde jobbet beinhardt med. Vi hadde sittet time etter time med flashcards og tankekart i et tosifret antall dager. Hodet mitt var med andre ord så stappe fullt at det ikke var rom for mye annet.
Da fikk jeg en særdeles full kvinne i bilen som klaget over hvor dårlig vennene behandlet henne. De drev visst å kalte henne et ludder og ødela livet hennes - bare fordi de mente hun hadde hatt gruppesex. Hun hadde da ikke hatt gruppesex! Hun hadde riktignok hatt sex med to menn samtidig, men det var jo ikke GRUPPEsex!
Jeg skjønte jeg hadde lest litt for mye psykologi når svaret jeg hadde lyst til å komme med var: "i følge sosialpsykologisk definisjon er en gruppe to,tre eller flere personer i sosial interaksjon som har et felles mål og er gjensidig avhengig av hverandre for å oppnå dette målet. Dere var to, tre eller flere mennesker, dere hadde defintivt sosial interaksjon, og deres felles mål var orgasme. Selv om avhengigheten av hverandre for å oppnå dette målet er diskuterbart, så vil jeg konkludere med at dere så absolutt var en gruppe. Ergo: Dere hadde gruppesex!" 
Eller da jeg hadde en mann i bilen som fortalte at han hadde forelsket seg i noen andre enn kona si og ikke visste hva han skulle gjøre. Umiddelbart tenkte jeg: "Dette kalles kognitiv dissonans og er en teori utviklet av en mann kalt Festinger. Du må enten endre adferd eller moralsk standpunkt for å opphøre denne dissonansen."
Det fantastiske med å kjøre drosje er at jeg ikke kan si disse tingene. Jeg kan tenke dem, også må jeg oversette de til noe enhver kan forstå. Jeg kan bruke de som utgangspunkt for å forstå hva som skjer, men når det kommer til å gi et råd må jeg snu om hodet mitt helt. Det hjelper ikke å kunne sette et navn på hva som skjer med noen hvis du ikke kan prate med de på en ordentlig og forståelig måte.
Ved å kjøre drosje får jeg fantastisk mye øving i dette.
Når jeg en dag kommer ut på andre siden som psykolog, så er det utrolig viktig at jeg kan snakke med pasienter på en måte som ikke er teori-basert. En måte de kan forstå å kjenne seg igjen i.
Jeg må rett og slett lære meg to språk: det faglige og det folkelige. Og jeg må innrømme at jeg synes noe av det morsomste med psykologi er å forenkle alt jeg lærer til noe alle kan forstå (da skinner det også noen ganger gjennom at enkelte deler ved psykologien er fancy ord kun fordi man KAN.)
Dessuten tror jeg det er viktig å ikke blindt tro eller følge teorier. Grunnen til at teorier har blitt forkastet og erstattes er jo fordi noen prøvde å finne en annen måte å forklare fenomener på. Tenke sjæl! 

Jeg skal gi meg for nå, men prøve å oppdatere litt oftere. 
Snart kommer det en omfattende post om London-turen vår (riktignok var den i Januar, men bildene og historiene lever fortsatt.)

 

OG - jeg har meldt meg inn i bloglovin'

 

Luskelivet

En fullstendig kursendring

Hvor i alle dager skal man starte etter et så langt skriveopphold?
Jeg kjenner meg selv godt nok til å IKKE starte med løfter om å blogge oftere i alle fall.

For 3 måneder siden besto livet mitt av jobb, hjem, spille/se serier, sove, våkne - og dermed hele regla om igjen. Jeg elsket mine to jobber, men da jeg sluttet hadde jeg holdt på slik i halvannet år. Endringene føltes derfor svært drastiske ut.
Jeg søkte meg inn på Høgskolen i Lillehammer og brukte hele juli på å gå rundt å være nervøs for å IKKE komme inn.
Både jeg og mannen min kom inn og i midten av August pakket vi hele sulamitten i en henger, festet den bakpå vår 22 år gammel Opel Omega, og (bokstavelig talt) SLEPTE det med oss til Lillehammer.
Vi var en av de få heldige som hadde fått studentleilighet (med egen privat hage!) og det tok ikke lang tid før vi hadde funnet oss til rette i den.

Skolestart med fadderuke kom og gikk. Vi var mye ute og møtte mange mennesker.
Jeg var heldig nok til å møte en blond, krøllhåret frøken som passet meg ypperlig og fikk meg til å le slik at magen gjorde vondt og tårene sprutet - og da var egentlig jeg fornøyd.
Raskt etter skolestart kom jeg inn i "spillsamfunnet HiL" (som faktisk er en offisiell gruppe for geeker!).
Jeg og mannen minn fikk startet opp med Magic the gathering igjen og lykken er stor over dette. Jeg fikk også muligheten til å prøve meg som spill-quizmaster og ble hektet. Det var virkelig en jobb jeg digget å gjøre og skal derfor være det annenhver uke fremover.
Jeg og min krøllhårede venninne meldte oss frivillig for frelsesarmeen og før vi visste ordet av det var vi med på å bygge en lavterskelcafè fra børjan. Rydde ut lokaler, lage regler, bestemme åpningstider....
Jeg elsket å jobbe for Kirkens Bymisjon (som forsåvidt ga meg en attest som åpner alle dører resten av livet!), og jeg lærte MASSE av det. Her i Lillehammer får jeg derimot muligheten til å være med å forme, skape og endre prosjektet etterhvert som veien blir til. Vi har første cafèdag i morgen og jeg gru-gleder meg som en liten unge.

Vi fant tidlig favorittpuben vår - Felix. En gjennomført brun rockepub stappet med interessannte mennesker. Noen prater man med - andre observerer man på avstand.

Også har vi selvsagt høgskolen. Et fantastisk bygg som gir meg LYST til å studere. Moderne, stort og lyst - med en stor kaffebar i kjelleren.
Studiene er tunge, masse og jeg har hele tiden følelsen av at jeg ligger to skritt bak der jeg BURDE være. Jeg gir ikke opp, men jeg ser at jeg muligens må kutte ned på alle studentaktivitetene jeg har slengt meg på.

Alt føles så merkelig. Innimellom kjennes det nesten ut som jeg lever en annens liv. Alt er nytt, spennende og helt annerledes.
Bare det å bo i en BY igjen føles rart.

Nuvel, man vender seg vel til det.
Skal gi meg for nå, hoppe i dusjen og gjøre meg klar for skolen.

Prøver å skrive igjen snart.

Jeg står i fare for å måtte gifte meg i gaffateip!

Clas Ohlson har en gaffateip konkurranse som min kjære har meldt seg på.

Dette er i utgangspunktet ikke noe problem - problemet er den store kjeften min. 
Han begynte nemlig å lage en gaffateip-pendress og jeg var tøff nok til å si: "Vinner du med den der skal du faen meg få lov å gifte deg i den."
Det var FØR jeg så hvor mye detaljer han skulle bruke 2 døgn på å legge i den......

Som den støttende forloveden jeg er må jeg oppfordre folk til å stemme på han - selv om det betyr at jeg kanskje må få laget en matchende kjole til bryllupsdagen vår.

Her er linken til siden. Han er nr 3 på listen:  http://kampanje.clasohlson.no/facebookcompetition/#!/kongen-av-gaffa

 

Og her er bildet..

 

STEM FOLKENS! 

"Svigergutt" - en syk, hjemmelaget bursdagsvideo

Jeg har ikke skrevet på lenge og jeg beklager det. 
Det har vært mange ting som har kidnappet fokuset mitt - blant annet lager jeg for tiden en nettbutikk som jeg skal komme tilbake til når den endelig er ferdig (nå blir det snart billige fargelinser til hele Norge!)

I dag er fokuset dog noe helt annet.
Min mor har hatt bursdag. 
Jeg vil begynne med å si at jeg har en helt fantastisk mor. Hun er ung til sinns, hun er uhyre intelligent og hun har en humor som får folk til å le på seg indre organsvikt.  
Min kjære forlovede og min mor har hele veien hatt et ypperlig forhold.
Så når han skulle lage henne en bursdagsgave ønsket han å produsere et morsomt og personlig lite dikt - akkurat som i fjor.
Problemet er bare at når jeg og min kjære smelter hodene våre sammen blir resultatet ofte....... litt annerledes enn forventet.

Så her er bursdagsvideoen vi laget til min mor.
Min kjære spilte gitar og satt pent i bakgrunnen med kiss-sminke. Jeg sang og gjorde bevegelser som IKKE faller meg naturlig å gjøre.

PS: Dessverre ble bildene jeg la til i videoen litt fucket. Man får bare leve med det

 

 

 

 

Her er teksten:

Melodi: 'Tigergutt' - CC cowboys

 

Hennes pizza får meg til å tenke

På ost og bacon, og Borgars pizzasaus

Hele uken går jeg rundt og drømmer 

lørdagspizza med sprø bunn!

Kjøttkaker - de er små, de er store

Wok med biffkjøtt, og potetdings

Hennes muffins de er til å dø for

Svigermor, lag no' mat

 

Hun er så rå, rå, rå

Dødsrå, dødsrå

Hun er så rå, rå, rå

Og jeg er mett

 

Når jeg skal søke NAV om ektra pæng

Når sjefen min er en psykotisk hæstkuk

Når helsa svikter - jeg trenger paracet

Svigermor, gi meg dop

 

Hun er så rå, rå, rå,

Dødsrå, dødsrå

Hun er så rå, rå, rå

Råd og dop

 

Alle sier svigermødre er no' dritt, de tok feil

Det bor  en liten svigermor i hjertet mitt

 

Hilde Moen er ikke som andre

Skinnjakke og hund med nevroser

Verdensvant, hun er stadig vekk i EU

Hun døgner rundt  mens vi ligger og sover

 

Hun er så kul, kul, kul

Dødskul, dødskul

Hun er så kul, kul, kul

Svigermor

 

Hun er så rå, rå, rå,

Dødsrå, dødsrå

Hun er så rå, rå, rå

Og jeg er mett

 

 

Man skal aldri undervurdere gleden av skattejakt

Jeg og min kjære har tatt opp en ny hobby i forbindelse med at andre sesongen av "A game of thrones" er ferdigsett - og vi trenger noe å distrahere oss fra tanken om at sesong 3 er langt inn i fremtiden.
Vi har begynt å gå på skattejakt! Også kjent som Geocaching, men da jeg synes det høres ut som et svært kjedelig valgfag fra videregående, har jeg heller valgt å gjøre det hele litt mer 'pirat'

Yarr yarr! 

Skattejakten er noe vi har kunnet starte i forbindelse med de nye, smarte telefonene våre. 
Folk legger igjen esker rundt omkring med skatter og et lite papir man kan skrive navnet sitt på. De poster koordinatene på en app - og dermed kan andre finne den! Når ma finner den kan man ta en skatt, men da må den selvsagt byttes ut med en annen skatt (så EGENTLIG kan det defineres som bytting av skrot, men da det faller under definisjonene 'skatt' og 'skattejakt' blir det hele langt mer interessant.)

Det er dog ikke en stor, flott skattekiste man får øye på 100 meter unna. De er godt gjemt - og de går gjerne i ett med bakgrunnen. Dette gjør det vanskelig og til tider SVÆRT frustrerende, men til gjengjeld meget gøy når man finner det.

I går dro vi på vår første offisielle skattejakt.... og jeg valgte å filme det.
Har valgt å tekste filmen da mannen min er nordlending og, til tider, vanskelig å forstå for oss ubesudlede østlendinger.

*******SPOILER ALERT**********
Du burde IKKE se denne hvis du har planer om å gå på skattejakt i Vikersund-området.
Vi avslører nemlig hvor skattene befinner seg.

PS: Den fuglen han snakker om å ha kjørt over i begynnelsen av filmen er ikke en fugl han bare lot ligge.
Man vet man har funnet mannen man skal gifte seg meg når han står på døren med en liten skjæreunge pakket inn i den barske skinnjakken sin - og har NESTEN tårer i øyene.
Fugleungen klarte seg fint så langt vi kunne se. Vi hadde den i en pappeske i en times tid før vi slapp den ut. Da hadde den kommet seg.

Her er filmen. Enjoy!

 

 

 

Mitt liv med en forbainna nordlænning

For ett år siden begynte jeg å lage en tegneserie om hvordan det er å leve med en mannlig nordlending. Når jeg velger å definere han som "mannlig" nordlending, så henger det sammen med at nordlendingen min også er ekte mann - med alt det det innebærer.

Jeg har ikke laget noen nye striper på mange måneder, men jeg kom på det da jeg satt og tegnet til 'katteinnlegget' mitt.
For å toppe det har VG arrangert en tegneseriekonkurranse. Jeg valgte å melde meg på og sende inn noen striper, men har ikke noe håp om å få noen tilbakemelding.
Tegneserien min er elendig tegnet (jeg har ingen illusjoner om egne tegneferdigheter. Personlig synes jeg tegningene mine er svært sjarmerende, men ikke noe for den store verden).
Den er også muligens litt for intern/sær.

Jeg velger likevel å poste noen striper i dette innlegget. Les gjerne og kom med tilbakemeldinger - jeg kjenner at inspirasjonen til å tegne mer endelig har begynt å våkne igjen, så hvis det er noe folk liker kan det være at jeg produserer noen flere striper på fremtidige nattevakter.

 

(Trykk på det første bildet - deretter trykker du bortover med piltaster eller "neste") 

   
     
  













OM Å VÆRE EID AV EN KATT [fantastiske illustrasjoner, bilder og en humoristisk tekst]

Jeg hører ofte at det å være katteeier er et privelegium.
Disse stolte, selvstendige dyrene som alltid vender hjem til eierene de elsker så høyt.
Katteeiere legger stadig ut kattebilder hvor disse dyrene fremstår som verdens koseligste lille pelsklumper - fulle av kjærlighet, forståelse og respekt (meg intet unntak). 

Jeg har omringet med med katter i 5 år. Nå bor jeg hos bamsemums og Supermann (for det er bare å innse det med en gang - det er JEG som bor hos DEM) og de ble begge født i sengen min. Jeg har med andre ord fått muligheten til å forme de fra fødsel av, så jeg innser at enhver klage jeg kommer med kan rettes tilbake på meg selv og min katteoppdragelse.
Og det er nettopp det dette blogginnlegget skal handle om - alle de tingene kattebøkene og katteeiere ikke forteller.

Jeg har valgt å supplere teksten med noen illustrasjoner.
Før du begynner å kommentere mine tegnegenskaper vil jeg bare si: Ja, jeg vet jeg er en SÆRDELES dyktig tegner. Og ja, jeg har fått svært mange tilbud om å bli profesjonell illustrator, men da jeg har enorm respekt for kunsten har jeg valgt å takke nei.


1. DØRER.
Hvis du liker å lukke dører og holde varmen inne i enkelte rom - ikke skaff katt!
Enhver lukket dør er et stort og nesten uløselig problem.



Når en katt ser en lukket dør går hjernen i 'flatline' et øyeblikk. Men bare et øyeblikk....

 

Steg 2 er intens mjauing, skraping og skriking. Da en katt ikke når opp til klinken (og sikkert ikke forstår hva den brukes til), så er den eneste løsningen å skrike til noen kommer og åpner. Hvis ikke dette øyeblikkelig skulle skje, så har katten en plan B:

Plan B består i å prøve å komme seg gjennom sprekken. Om døren står litt på gløtt og du sitter på andre siden, så vil du se en labb komme gjennom sprekken og dra døren mer igjen. En katt kan nemlig ikke nedverdige seg til å dytte døren åpen selv - den skal bare si skikkelig i fra slik at DU gjør det.   





Når du endelig har fått nok av all skrikingen og mjauingen, så åpner du selvsagt døren.
Siden poenget var å ÅPNE døren (ikke gå gjennom den), så er det vanlig at katten går en helt annen plass og gjør noe annet.

 

2. LEKING
Jeg nevnte tidligere i innlegget at det er DU som bor hos KATTENE dine - ikke omvendt.
Dette gjelder ikke bare bosituasjonen, men også alt annet.
Du er i live for at katten din skal kunne benytte seg av deg når det måtte passe DEN - det være seg mating, leking eller kosing.
Det passer selvsagt alltid deg å gjøre slik katten din vil - det er jo ikke som om du er opptatt med pc, matlaging, jobb, soving eller tv-titting. Dette er kun aktiviteter du underholder deg selv med frem til katten din trenger deg neste gang.

Jeg jobber en del våkne nattevakter. Hvilket betyr at når jeg kommer hjem kl 08.30 på morgenen, så vil jeg gjerne sove.
Da har dessverre vår 6 mnd gamle Bamsemums ligget i sengen med min kjære og LADET OPP HELE NATTEN!
Det faktum at det ligger en dyne over føttene er overhodet ikke noe problem. Labber med skarpe klør kommer seg lett under dynen.

 

3. MAT
For å være mer spesifikk: MENNESKEmat.
Maten som ligger i skålen er overhodet ikke noe interessant. Det er jo tross alt KATTEmat - spesielt tilpasset katten...

Legg spesielt merke til hvordan katten står på to ben. Da er det nemlig en mulighet til å få strekt labben opp på benken når du ikke ser og vippe ned en pølsebit eller 7.






Man ender jo alltid opp med å gi - uansett hvor 'tøff' man prøver å være fra starten av (det er ingen dyr som høres mer døden-nær-ut enn en katt som ikke får pølsebiter fra kjøkkenbenken.)
Men hva skjer når man har latt svakheten ta overhånd og bestemt seg for å redde sin elskverdig lille pelsdott fra å krabbe inn i lyset?


Nemlig! Det er ikke MATEN som er interessant - det er beliggenheten.
Alt som skjer på en benk er spennende. Mine katter kan høres døende ut når jeg skjærer LØK.

 

5. KATTEALLERGI
Dette punktet er noe alle katteallergikere har opplevd og kjenner seg igjen i:


Det er en kjennsgjerning at det finnes INGEN mennesker med bedre kattetekket enn de som er dødlig allergiske.
Katter ELSKER disse menneskene! Det er som om de utskiller en spesiell type lukt som katter bare ikke kan få nok av.
Min kjære samboer har fått påvist mild katteallergi mens jeg har ingenting.
Hver gang vi skal sove krabber vår kjære Bamsemums helt opp til puten og legger seg, om mulig, OPPÅ trynet til samboeren min.
Jeg er totalt uinteressant med mindre jeg er det eneste valget.

 


Sånn - da har jeg gått gjennom de første punktene som slo meg da jeg skulle lage en liste over de ting man ikke blir fortalt.
Jeg vil avrunde dette blogginnlegget med å si (og vise) at det å være katteeier selvsagt også har sine magiske øyeblikk.

 

 



























Det er forsåvidt ikke til å stikke under en stol at disse "magiske øyblikkene" stort sett forekommer når udyrene sover. Så... nok om mine katter. Hva med dine? Kjenner du deg igjen i dette eller er det katteoppdragelsen min som har gått helt skeis? Fortell meg om dine katt/katter. Hva er deres særeste sider?

Nytt online spill: TERA

 

Jeg har skrevet et blogginnlegg om dette spillet før, men da det var etter to timers spilling ser jeg meg nå nødt til å komme med en oppdatering.

 

 

 

Jeg har nå spilt TERA i 2-3 uker og føler at det er på tide å komme med en dom.
Man kan ta utgangspunkt i å IKKE sammenligne det med WoW (World of Warcraft), men det er såpass mange likheter at det vil bli umulig.

TERA er et MMO spill (et onlinespill hvor spillere over hele verden spiller med hverandre).
Man kan velge mellom flere raser og klasser, og vanskelighetsgraden varierer.
Skjørtekantene er korte og hoftesvingingen overdreven på kvinnelige karakterer - noe som selvsagt har medført at alle gameguttene har laget seg kvinnelige karakterer de kan sniktitte oppunder skjørtekanten til mens de løper rundt og samler 5 bjørnehjerter, 14 kaktuser og dreper en elg.
Skjørtekantene tar meg til mitt neste poeng: Nemlig grafikken. Man får nemlig noe igjen av å sniktitte oppunder skjørtekantene da grafikken er optimal!.

Bildet under er faktisk tatt direkte fra spillet og er IKKE en videosnutt.


TERA tar deg med andre ord til en verden med så nydelig grafikk at du nesten kan se fregner på nesetippen til andre spillere.

Når det gjelder quester (oppdrag du gjør for å bli høyere level og få penger), så er det identisk med WoW. Hent 4 av det, drep 12 av det, vekk 10 sløve vedhuggere som har lagt seg til å sove i skogkanten og, ikke minst, den ubetalelige: Lever dette til han som står rett ved siden av meg da jeg ikke er i stand til å lene meg over og gi det til han selv.
Dette er som alltid med MMO-spill lite kreativt, lite engasjerende, men effektfullt for å levle opp.

Dette bringer meg videre til kampsystemet - som er der TERA virkelig seirer over WoW.
Jeg har spilt WoW i mange år og for min del har det gått i perioder fordi jeg, etter en stund, blir skikkelig lei det repeterende kampsystemet.
For all del, alle kampsystemer blir repeterende i lengden, men TERA har gjort sitt beste for å unngå det. 
Musepekeren ender i et sikte midt på skjermen og du må bruke dette aktivt for å kunne gjøre skade/heale.
Du kan bare glemme å stå på samme plass og trykke på knapper mens du gladlig surfer deg rundt på nettet samtidig - her er det helhjertet engasjement som gjelder. 
Jeg spiller som healer og må konstant løpe rundt gruppen i sirkler, sikte og heale på de rette tidspunktene for å få noe resultat. 
Dette gjør at, i alle fall jeg, finner spillet langt mer engasjerende og morsomt.

 

 

Her ser du det samme systemet som i WoW med 'hotkeys' og 5-manns gruppe.
Og når det gjelder grupper - hvor skal jeg begynne?
Når det gjelder WoW skal jeg holde meg saklig og profesjonell med å si at jeg etterhvert ble så forbanna drittlei av de idiotiske barnslige fjortisguttene rundt omkring i verden som satt og spilte det.
Instancene (en gruppe på 5 spillere eller mer som dreper monster og bosser innenfor et avgrenset område) i WoW var så stappet med tåpelige mennesker som overhodet ikke kan ta selvkritikk, skylder på alle andre og lar sin anonymitet tillate seg og si hva det skal være. De er utålmodige, frekke og verdensmestere.
Noe som, for min del, ødela WoW-gleden totalt.

TERA har enda ikke kommet dit. Jeg har spilt en del instancer nå og mitt inntrykk er at spillerene er eldre, mer voksne og tar seg god tid til å forklare nye spillere hvordan de best kan spille sine karakterer. Dette kan selvfølgelig endre seg etterhvert, men jeg velger å holde meg positiv!

 

 

Jeg vil også komme med en ting jeg synes er bedre i WoW - nemlig friheten.
Nå har jeg ikke spilt min karakter lenger enn til level 26, men jeg må si at jeg føler mer spillerfrihet i WoW.
Jeg får en følelse av at TERA styrer meg mer som spiller. Man må stort sett holde seg til veiene når man reiser over lengre distanser, da det er avgrenset hvor mange "snarveier" man kan ta. Dette finner man selvsagt også i WoW, men i mye mindre grad.
Dette kan forsåvidt hende bedrer seg etterhvert som jeg krabber oppover level-skalaen.

 

For å komme med en konklusjon: Jeg har forelsket meg helt i TERA. Det tok meg et par uker med spilling hvor jeg tenkte "dette er heltok", men etter at jeg begynte med instancer og, ikke minst, forstå kampsystemet - så har jeg blitt temmelig hektet.
Jeg vil strekke meg så langt som å si at TERA har potensialet til å bli langt bedre enn WoW - og at dette er et spill alle MMO tilhengere burde prøve.

 

Søker unike blogger.

Blogg.no er et kjempeflott konsept. En mulighet for 'mannen i gata' til å dele sine meninger, kunst og interessante deler av livet.
Dessverre, for min del, drukner jeg i et hav av rosa-blogger.
Disse rosa-bloggene er selvfølgelig populære av en grunn - folk ER interessert i å lese om dagens outfit og hva folk har spist til middag.
For min del gjør disse bloggene det svært vanskelig for meg å finne det lesestoffet jeg er ute etter.

Jeg søker derfor unike blogger jeg kan lese og følge med. Det er mange svært gode blogger og dyktige bloggere der ute i vårt vidstrakte land - jeg bruker bare lang tid mellom hver gang jeg finner en grunnet nevnte rosa-blogger.
Folk som driver med kunst, humor, har kraftige meninger de ikke er redd for å si, poster fotografier (av annet enn seg selv) o.l.
Jeg har lyst til å mentalt forsvinne i gode blogginnlegg som engasjerer meg - enten pga sterke personlige historier eller fordi de er dyktig skrevet.

Har du bloggen jeg ønsker å følge med på?
Legg igjen en kommentar i dette blogginnlegget, så skal jeg sjekke det ut.
Men husk: Jeg er IKKE interessert i rosa-blogger, så værsåsnill å spar deg hvis det er en slik blogg du skal reklamere for.

Veiskilt med alvorlige diagnoser

Som ufaglært miljøarbeider innen psykiatrien blir jeg ofte omringet av store, fancy ord som kan være vanskelig å forstå.
Og når man først forstår dem, så skal man i tillegg huske dem og - ikke minst - betydningen av dem. Noe som kan være en utfordring for et ungt sinn. 

Av den grunn har jeg og min kjære satt oss ned og laget et system som er langt mer funksjonelt og brukervennlig enn det som praktiseres i dag. 
Alt du trenger å huske er diagnosenavnet, et bilde og *bang* - der husker du hva det dreier seg om! 
Jeg har nå bestemt meg for å dele dette diagnoseverktøyet med dere lesere - helt gratis! Jeg regner dog med å bli oppringt av noen store, mektige mennesker som ønsker å bruke mitt system i etterkant av dette blogginnlegget, selvsagt.

Før jeg introduserer deg for dette geniale diagoseverktøyet vil jeg advare om at det, med tiden, har kommet litt ut av kontroll. 
En del ting som ikke er diagnoser (det kan sikkert diskuteres i visse situasjoner...) har også blitt inkludert. Men dette er stort sett ting som kan være greit å huske, så jeg er sikker på at du vil finne det hjelpsomt likevel. 

Denne versjonen av systemet er ment for de som er helt blanke på området. Jeg har derfor inkludert en kort forklaring på diagnosene (og det som ikke er diagnoser), men tanken er at du, etterhvert, ikke skal måtte bruke denne forklaringen. Du skal bare behøve å huske navnet og bildet. 

Så la oss sette i gang! 


 

PARANOID PERSONLIGHETSFORSTYRRELSE

Paranoide er sensitive og mistroiske ovenfor hva andre sier og gjør. Personer med paranoid personlighetsforstyrrelse er følsomme, sårbare og nærtakende. De oppfatter verden som uvennlig og farlig, er mistenksomme, alltid på vakt og forventer å bli utnyttet av andre

 

 

 

AVHENGIG PERSONLIGHETSFORSTYRRELSE

Diagnosen avhengig personlighetsforstyrrelse brukes på personer som spiller en passiv rolle, og som underkaster seg andre. Andre mennesker tillates og oppfordres til å bestemme og ta de viktige avgjørelsene i livene deres. De er vanligvis ubekvemme med å være alene, og har ofte en engstelig og depressiv fremtoning

 

 


 

UNNVIKENDE PERSONLIGHETSFORSTYRRELSE

Mennesker med unnvikende personlighetsforstyrrelse forventer hele tiden kritikk, eller at andre skal vende dem ryggen. De har lav selvfølelse og trekker seg ofte fra sosiale sammenhenger.  

 

 

 

SUICIDAL

Personen ønsker å ta sitt eget liv. Enkelt og greit.

 

 

 

MINDREVERDIGHETSKOMPLEKS

Mindreverdighetskompleks er en reaksjon eller selvopplevelse hvor et individ stadig føler seg sosialt mindre verdt enn andre mennesker. 

 

 

 

 

OCD (Tvangshandlinger)



Tvangslidelse (OCD) er en psykisk lidelse som manifester seg gjennom tvangstaker og tvangshandlinger. 

Jeg har valgt å ta med disse to skiltene på OCD fordi det er en lidelse preget av mye 'kontroll' og repeterende handlinger. 

 

 

 

DISSOSIATIV IDENTITESLIDELSE

Dissosiasjon, atskillelse eller spalting mellom visse komponenter av personligheten. I ekstreme og ytterst sjeldne tilfeller hevdes det at personligheten spaltes i flere identiteter.  

 

 

 

PSYKOPATI

De er drevet av e sterk trag til å tilfredsstille egne behov og lyster og viser nedsatt evne til å føle empati og frykt. Dette kommer til uttrykk gjennom manglende hemninger i å utnytte andre personer og til å involvere seg i risikabel atferd 

 

 

 

 

HYPKONDERI

Hypokonderi er en sykdom der folk føler at de har en sykdom som de i realiteten ikke har.  

 

 

 

SOSIAL FOBI

Sosial fobi er en angstlidelse som kjennetegnes av intens frykt for sosiale situasjoner som forårsaker betydelig ubehag og nedsatt eve til å fungere i dagliglivet. 

 

 

 

 

ALKOHOLAVHENGIGHET

Her vil jeg legge til et skilt jeg fant i Tromsø som bedre kan forklare hvorfor jeg valgte dette symbolet:





Alkoholisme, eller alkoholavhengighet, er en invalidiserende avhengighetslidelse. Lidelsen er preget av tvangsmessig og ukontrollert forbruk av alkohol, til tross for negative effekter på helsen til den som drikker og på vedkommendes sosiale relasjoner og status. 



Sånn!

Da har jeg tatt de viktigste diagnosene. 
Men som nevnt har systemet kommet litt ut av kontroll....
Så la meg fortsette!




DEN NORSKE STAT


 

 

SERIEMORDER

 

 

 

KOMMUNIST



 

 

PEDOFIL

 

 

NORSK!

Jeg var nær å putte denne under diagnoser da jeg mener at trang til 'bortoverksi' BURDE vært en diagnose..

 

 

 

HETEROFIL

 

HOMOFIL

 

 

HOMOFOB

 

 

 

 

SOFAGRIS

 

 

 

 

UVITENDE

 

 



Det var det.
Jeg ser ikke bort i fra at jeg kan komme til å ekspandere denne listen etterhvert som ideene ruller inn.
Håper du koste deg og har lært noen nye teknikker for å huske.

 

Ha en flott dag! 


 

 

Livet er ikke bare heavy metal

Vil bare dele et flott ordtak min trønderstefar pleier å si. Dette er noe å leve etter, folkens! "Livet kan ikke bare være heavy metal - noen ganger må det også være rockn roll". Ha en fortreffelig dag, folkens! Har et blogginnlegg på lager som jeg publiserer om 2 timer - kom tilbake da

The hippies are back

Dette er første blogginnlegg fra mobilen. Alt må prøves! Sånn er det å ha en slik smart telefon. Uansett - kjører hippie-stilen i dag. Begynner å trives med den. Kanskje utvikle den mer? Så får alle ha en flott ettermiddag/kveld :-)

Likelønn for kvinner - Ren syting eller reel problemstilling?

Stadig vekk dukker det opp nyhetsartikler om hvordan kvinner tjener langt dårligere enn menn, hvordan menn dominerer lederstillinger og, ikke minst, artikler som forteller meg at jeg må sette in giret mitt på 'girlpowah' og gjøre noe for at ting skal bli bedre for "oss kvinner". 




For all del - jeg er absolutt for lik lønn for likt arbeid. Noe annet skulle bare mangle. Jeg har bare ikke helt tro på at lønnsforskjeller kommer av at min arbeidsgiver har kommet på at jeg er kvinne og derfor må tjene mindre enn mannen i kraft av mitt kjønn. Jeg har mer tro på at det handler om at vi kvinner velger, prioriterer og utdanner seg annerledes enn menn. 

Da jeg først ble sammen med min utkårede kom han med en spøk en kveld vi var ute på byen. Den handlet om at det var en selvfølge at menn skulle tjene mer enn kvinner da vi var ganske dyre i drinker, mat og taxi hjem. Her kan selvsagt alle selvstendige kvinner der ute slå i bordet og si at de spanderer like mye - om ikke MER - enn menn. 
Jeg anser meg selv som en svært selvstendig kvinne, men er også glad i de tradisjonelle kjønnsrollene. Hvis bambiøyne, utrigning og en søt stemme som sier "Jeg er liten og svak, jeg. Jente, vet du.." kan få meg til å slippe å bytte dekk - ja, så bruker jeg det!  Akkurat som han kan si "da blir det ikke annet enn grandis med ekstra ost" når jeg ber han lage middag selv. 
For min del handler dette om forskjeller i kjønnet. Forskjeller som bør ivaretaes da det er det som gjør oss forskjellige og tiltrukket av hverandre.  
For all del - MÅ jeg bytte dekk og MÅ han lage mat, ja, så klarer vi det begge ypperlig. Det handler om at jeg trives best med det ene og han med det andre - og da fordeler vi det på den måten.
Jeg har aldri følt behov for det jeg vil kalle "påtvungen likestilling" hvor han skal lage middag 3,5 dager i uken kun basert på at det skal være likt fordelt. Jeg gjør mest husarbeid fordi jeg trives bedre med det enn å sjekke bilen, skru opp hyller og hente ved. At han skal gjøre mer husarbeid er, i mitt hode, likestilt med at jeg skal gjøre mer praktiske ting. Det er med andre ord ikke bare likestilling den ene veien, men begge.
Kall meg gjerne gammeldags, men det funker for oss. 


Men hvordan er det fra naturens og kulturens side?

Jeg leste en gang at hvis du legger to nyfødte babyer ved siden av hverandre og de har nøyaktig samme vekt og størrelse, men forskjellige kjønn, så vil voksne definere jenta som 'liten og søt' og gutten som 'stor og barsk'. Dette sier noe om hvordan babyer og barn blir definert og behandlet fra fødsel av. Samtidig har vi en del forskjeller fra naturens side. 
Her kommer jeg tilbake til hva kvinner velger og prioriterer.
Det er langt flere kvinner i omsorgsyrker enn menn. Vi blir i større grad dratt mot yrker hvor vi skal ta vare på andre mennesker. Om det skyldes biologi eller kultur skal jeg ikke spekulere i.
Det er dog et valg man tar. Hvis jeg velger å utdanne meg som helsefagarbeider i stedet for sivilingeniør eller advokat - ja, så får jeg dårligere lønn.



(Dette er et bilde fra høgskolen i Østfolds hjemmeside om sykepleierutdanning. Tell menn!)


Min utvalgte har jobbet som ufaglært i et kvinnedominerte omsorgsyrke så lenge jeg har kjent han. For en tid tilbake skulle de ansatte på hans jobb demonstrere for høyere lønn. Han hadde like lav lønn som de andre ansatte og syntes dette var en kjempegod idè. Det varte bare frem til han så demonstrasjonsskiltene som handlet om hvordan KVINNENE skulle få høyere lønn. Han, som mann, kunne vel bare ordne seg selv da.

Undersøkelser gjort blant 1946 unge økonomer og ingeniører viser at mennene tjener 47 500 kr mer i året. Den viser OGSÅ at kvinnene prioriterer balanse mellom privatliv og arbeidsliv, mens mennene prioriterer god privatøkonomi og å få en ledende stilling. Når det er snakk om frynsegoder prioriterer mennene i større grad bonuser og opsjoner, mens kvinnene prioriterer avspasering og andre goder som f.eks vaskehjelp o.l. Da blir det mindre penger på kvinnene, naturlig nok. Dette er ikke FEIL prioriteringer, men det er prioriteringer som fører til andre ting enn høy lønn. 
Kvinner taper dessuten på å gå ut i fødselspermisjon. Man kunne muligens gjort denne ordningen bedre, men det vet jeg for lite om til å spekulere i.


Et eksempel på hvordan kvinner og menn prioriterer annerledes kan hentes fra stand-up verden (ja, faktisk..).
Jeg er svært glad i standup og har brukt mye tid på å se show. Hvis det først kommer en kvinnelig standup-komiker, så kan du være ganske så sikker på at hun kommer til å spøke om forhold eller singeltilværelse. Menn bruker oftere tiden på å spøke om helt andre ting (Her er det på sin plass å nevne at den beste standup-komikeren jeg har sett i skjørt er den mannlige transvestitten Eddie Izzard). Jeg sier ikke at kvinnelige standupkomikere er noe dårligere (selv om jeg er tilbøyelig til å mene det), men jeg synes det er et godt eksempel på hvordan menn og kvinner prioriterer forskjellig.


(Den britiske standup-komikeren Eddie Izzard.)


I vår husholdning er det jeg som drar hjem den største slumpen penger. Hvorfor gjør jeg det? Fordi jeg arbeider mer, nattevakter og overtid der jeg kan. Jeg ofrer mye av mitt privatliv for å kunne dra inn mest mulig penger til husholdningen. For å si det på en mer provoserende måte: Je ærber som en mainn! 
Da jeg jobbet som drosjesjåfør hadde jeg kun provisjonsbetalt. Jeg var en av de best lønnede drosjesjåførene (både blant menn og kvinner) fordi jeg sto på døgnet rundt. Noe liv kunne jeg ikke skryte av å ha, men jeg tjente svært godt med penger. Dette er en arbeidsmoral jeg kommer til å ta med meg videre når jeg er ferdig utdannet. Sikte høyt, jobbe som faen og ta bonuser der jeg kan.
Jeg har tro på at jeg ikke vil se de helt store lønnsforskjellene da, men om jeg gjør det skal jeg skrive et nytt blogginnlegg med en offisiell unnskyldning for min trangsynthet.


Så til de siste spørsmålet: Hva tenker dere andre om dette? Får kvinner lavere lønn fordi vi er kvinner eller prioriterer vi feil i forhold til lønn? Jeg er litt nysgjerrig på hva 'mannen/kvinnen i gata' tenker om dette og ikke bare artikler med statistikk og topplederes uttalelser.  

  

 

En annerledes hårhistorie

La meg ta deg med på en liten hårreise.

Jeg har, så lenge jeg kan huske, likt å skille meg ut. Det gjelder både utseende og personlighet, men utseende er det man med første øyekast legger merke til. 
Det er ikke lenge jeg holder ut med èn hårstil og da jeg innførte garn-hår for 7-8 år siden ble mulighetene for unikt hår svært mange og varierte. 
Jeg tok til å tenke på dette da jeg handlet meg masse garn på butikken i dag for å ekspandere håret mitt. Så jeg dykket ned i bildemappen og fant hele hårhistorien min. Da kan den like godt deles. 

Det startet som 13-åring da jeg fikk ideen om tupperte musefletter. So far so good - ikke noe drastisk.





Men dette ekspanderte raskt til DOBLE tupperte musefletter. Her hadde allerede den naturlige dreadsen begynt å forme seg da jeg fant ut at jeg fikk best resultat med å aldri børste håret



 

 

Dette medførte en - ikke helt heldig - hårperiode på ungdomsskolen:


Det skal nevnes at med dette bildet er det opptil FLERE ting jeg ikke var helt heldig med.

 

Jeg dro aldri til frisør eller dreadsmaker for å få dreads. De jeg har i dag er fullstendig naturlig, hardt arbeid med blod, svette og tårer gjennom et tiår. 

 

I 15 års alderen oppdaget jeg og en venninne Manic Panic farger. Dette er sterke farger som omfavner hele fargespekteret. Dessverre sitter det ikke særlig godt i og måtte farges opp en gang i uken for å beholde fargen. Dette bildet er fra aller første gang vi prøvde Manic Panic farger og jeg er svært glad jeg fortsatt har det da dette var et vendepunkt i min hårkarriere.

 

 

Jeg ble avhengig av Manic Panic. De neste to årene prøvde jeg mye forskjellig, men rosa ble min favorittstil:

 

 

som 16-17 år gamle dro jeg og min hårvenninne til Manchester på konsert. Dette skulle bli et nytt vendepunkt. 
På en veganer-undergrunnscafè ramlet jeg over ei jente med garn, perler og filler i håret. Det var en fantastisk kombinasjon og jeg hadde aldri tenkt over garn som en mulighet. 
Hun ga meg tips om hvor jeg kunne dra for å få ordnet meg garn-hår.
Men da jeg aldri hadde benyttet meg av hjelp før kjøpte jeg heller inn masse garn og ordnet det selv. 
Jeg kom tilbake fra Manchester slik:

 

Og syntes temmelig godt på klassebildet det året:

 

 

Dette håret hadde jeg en god stund, men det måtte - som alle andre hårfrisyrer - byttes ut etter en stund. 

Neste steg ble helsvart hår med svart garn. Jeg ville få garnhåret til å se mest mulig naturlig ut.

 

Det tok dog ikke mange ukene før jeg så meg nødt til å integrere litt farger:




Da jeg og min kjære flyttet fra Nord-Norge for 1 1/2 år siden var jeg blitt lei mørkt hår. 
Jeg tok derfor ut alt garnet og startet en blekningsprosess som skulle vare i mange mange uker. Jeg tror jeg bleket håret mitt en 10-12 ganger og havnet til slutt her:


Dette er mitt naturlige hår (hvis du ser bort i fra fargen). Lengden og dreadsen er slik det ser ut hvis jeg tar ut alt garnet jeg for tiden har i. 
Men som sagt var dette bare en prosess. Jeg hadde fått en idè om at jeg ville ha stikk motsatt av det jeg hadde hatt før og gikk derfor fra svart til hvitt garn:

....Som jeg selvsagt måtte putte litt farger i etterhvert:




Rett etter julen 2011 bestemte jeg meg for at jeg ville prøve orange/rødt: 

 

Noe som bringer oss frem til i dag hvor jeg har så knall rødt det er fysisk mulig å få:

 

 

Så - der har du min hårhistorie. Det er garantert en del bildebevis av stiler som har gått tapt med årene, men i det store og det hele skal det viktigste være her. 

Og nå skal jeg løpe til speilen og bygge på garnet :)

Jeg har blitt en pingle! (strikkhoppvideo av meg)

Jeg har alltid vært glad i adrenalin.  
Fra jeg var bitteliten har min mor stort sett stått på bakkenivå med hendene foran øynene mens jeg har svingt høyt i en eller annen karusell eller strikk.
Tusenfryd var himmel og helvete. Himmel fordi det var massevis av sprøe karuseller å ta for en gal 4-åring - helvete fordi jeg var for lav til å ta de.
Jeg fikk kjøpt meg kjempehøye plattåsko i 7-års alderen og det hadde absolutt ingenting med stil eller mote å gjøre. Det var ene og alene for å ha større sjans for å komme seg på de store karusellene.
Så der stampret jeg rundt på Tusenfryd med noen helvetes STYLTER til sko. Tårene kom sprutende da mannen med den store, stygge målepinnen ba meg ta av meg skoene på Japp Spaceshot.
Første gang jeg var på Tusenfryd og kunne ta ALT gikk jeg rundt med samme følelse inni meg som par har på bryllupsdagen sin. Jeg var i lykkerus! ....Det var IKKE min mor.

Hver 17-mai fra jeg kunne gå har min mor tatt meg med på Tusenfryd 17-mai. Dette er en tradisjon jeg har tatt med meg inn i de voksnes rekker og denne 17-mai var ikke noe annerledes. 
Mens jeg bodde oppe i det kalde nord har Tusenfryd skaffet seg en ny attraksjon - Spinspider!
spinspider er helt fantastisk og skaper sinnsykt mye adrenalin:

 

Mens jeg sto i kø for å ta den for hundreogsnørrogørtiende gang la jeg merke til en liten gutt foran meg. Han så for lav ut - og han så ut som han gledet seg til å ta den. 

Jeg gikk rett tilbake til mine barndomstraumer om å være for lav å følte at jeg begynte å bli skikkelig nervøs på hans vegne.
Han kikket stadig vekk skeptisk bort på målepinnen. Nervøsiteten min økte. Tenk om han ikke kom inn! Hvis det var noen som visste om smerten ved å bli avvist ved en karusell, så var det meg! 
Endelig kom vi frem til pinnen og han ble stilt opp. Og når jeg sier han ble målt, så er det en underdrivelse - Det var like før dama dro frem forstørrelsesglass for å sjekke de siste millimeterene.
Jeg ventet med å gå på karusellen - klar til å kjempe hans sak om det skulle være nødvendig. Hvis hun avviste han her, så var det grunnet en millieter eller to - du knuser ikke en gutts hjerte over en millimeter! Endelig bestemte hun seg for at det gikk greit og både jeg og gutten pustet lettet ut.

Da jeg var 21 år bestemte jeg meg for å hoppe i fallskjerm og slengte meg på et fallskjermkurs.
En av de største frihetsfølelsene jeg har hatt var da jeg fikk sitte på med en av kurslederene ut til landingsstedet.
Jeg satt da bakpå en kjempesprek motorsykkel i 100 km/t på vei ut til plassen jeg skulle lande etter å ha vært i fritt fall fra et fly - DET var en kul følelse, det!
Det å hoppe i fallskjerm var en enormt deilig følelse. Det største kicket jeg noengang hadde fått - til da.  
Men dette var også første gang jeg hadde kjent på skepsis. Det var ikke snakk om å snu da jeg først satt i flyet, men jeg hadde veldig lyst til å gi opp. Dette var en følelse jeg aldri hadde kjent på før, men tenkte at det hadde å gjøre med at jeg faktisk skulle hoppe i FALLSKJERM. Det var større enn de største karusellene. Utløste ikke skjermen seg, så ville jeg dø. Enkelt og greit.
Men kanskje det handlet om at jeg begynte å bli voksen og skjønte at jeg ikke var udødelig?

Dette fikk jeg bekreftet for et par dager siden.
Jobben jeg elsker ble til jobben jeg simpelthen DIGGER da jeg fikk beskjed om at jeg skulle ta med meg pasientene til Rjukan for å hoppe i strikk.
Jeg og 4 barske menn satt avgårde på den lange kjøreturen for å hive oss utenfor en bro. I bilen kjente jeg nervene vokse desto nærmere vi kom og da jeg endelig så broen fra veien fikk jeg et adrenalinkick - bare av synet! 
Og det hjalp ikke at den mest erfarne strikkhopperen av oss konstant brukte ord som "nesten" og "omtrent".
"slapp av, Janne. Det går NESTEN alltid bra. Nei vent - det går alltid bra...omtrent"
Han kunne spart seg det - jeg hadde selvsagt allerede søkt youtube rundt etter 'bungie jump accidents' og var godt forberedt på alt som kunne gå galt.  
Det hjalp at vi måtte vente i 2 timer og se 15-20 andre hoppe først. Men uansett hvor mange ganger det gikk bra ble jeg nullstilt og like nervøs for neste hopper.
Vi hadde med oss en annen ansatt også - en eldre mann med høydeskrekk og bred dialekt som gikk nervøst frem og tilbake på parkeringsplassen i bar overkropp. Vi fikk han ikke ned til gjerdet en gang! Hver gang noen av oss kom i nærheten av ham kunne vi høre han rope: "ITTE GJER DET DA! ITTE GJER DET! VÆR SÅ SNILL DAAAA..."
Pasientene hoppet i tur og orden. Jeg var nest sist og hadde en intens lyst til å trekke meg. Nok en gang kjente jeg på den følelsen - jeg hadde blitt langt mer pinglete med årene!
Mannen spente på meg utstyret og jeg spurte om det noengang hadde skjedd noen ulykker her. Han svarte selvsagt: "DENNE sesongen, mener du? For vi har nettopp åpnet, så det har ikke vært tid enda.." Jeg gav han 'blikket' og han rettet seg selv opp med å si at de hadde hatt nærmere 35 000 hopp og ikke en eneste ulykke.
Statistikken var med andre ord på min side.  
Jeg nynnet på løvenes konge "circle of life" (som jeg hadde lest på et forum at hjalp) og syntes jeg kunne skimte mannen med ljåen i skogkanten.
De fire stigetrinnene opp til hoppeplatået er de lengste trinnene jeg har tatt i mitt liv.
84 meter ned! 84! Og det var ikke mye vann å skryte av... stort sett sten i bunnen.
"Husk å satse da!" ropte en av pasientene. Jeg hadde lyst til å rope tilbake at det var det siste jeg tenkte på nå, men så slo det meg at går det galt så dør jeg uansett. Da kan et nydelig sats like godt være det siste jeg gjorde.
Når du først står der oppe er det ingen vei tilbake. Jenta før meg hadde prøvd å trekke seg, men de hadde bare fortsatt å telle. Jeg visste at når jeg først sto der, så var det for sent - da var jeg så godt som i luften.
Slik foregikk det:

  

 

Denne videoen er fra siden:

 

 

Det var fullstenstendig sykt og noe jeg absolutt vil gjøre igjen. 
Dette er noe alle som liker adrenalin burde prøve! 

 

over og ut for denne gang 

En hyllest til tapt kjærliget - historien om Nokian.

Jeg vil starte dette innlegget med å poste et bilde av den kjære mobilen som så trofast har fulgt meg i lang lang tid:

 



 

Det er sjelden en mor må be på sine knær for at en 24-åring skal være villig til å oppgradere sin teknologi. Det gikk så langt at hun var villig til å kjøpe ny telefon til meg - nesten uavhengig av pris. 
Jeg vil benytte dette blogginnlegget til å hedre min gamle telefon nå som min mor endelig har fått ønsket sitt oppfylt.

Som du ser av bildet hadde min gamle telefon litt... sterke personlighetstrekk.
Jeg betalte 100 kr for den for så lenge siden at jeg ikke klarer å huske det - og den har fulgt meg gjennom tykt og tynt siden da. Den har badet med meg, kjørt bil med meg (riktignok lå den utenfor, på asfalten, akkurat der jeg skulle rygge..), den har smakt på nudler og kost seg mange timer i fryseren. Jeg vil poengetere at ikke èn eneste av disse situasjonene var med vilje. Jeg er IKKE en mobilmishandler - dog kanskje skyldig i mobilneglisjering.
Men for hver slik situasjon telefonen gikk gjennom, så økte min respekt for den. Den nektet simpelthen å dø. Vikingene hadde ikke hatt noe å stille opp med mot denne lille skjønnheten.
Til slutt ble det et prinsipp - en slags måte å ære overlevelsesinstinktet dens på: Den skulle IKKE byttes ut før den døde av seg selv. Såpass skyldte jeg den, og såpass hadde den gjort seg fortjent til.

Så jeg ventet. Og ventet. Og ventet. Jeg brukte den som kastepinne med hunden - den fortsatte å leve. Jeg mistet den i do - Den levde mer enn noengang.
Hvis du tar nok en titt på bildet vil du se at det er et hull i skjermen (mest sannsynlig har du allerede lagt merke til det da det ikke er noe LITE hull).
Det hullet kom ikke nylig, men for nærmere to år siden. Telefonen har ikke vist et eneste tegn på at hullet har vært noe problem, men alle hybelkaninene som samlet seg innunder skjermen begynte etterhvert å bli litt plagsomme. Løsningen var selvsagt å kakke telefonen litt i bordet når jeg fikk melding, så ommøblerte hybelkaninene seg til en plass hvor de ikke lenger var i veien. 
Når det ikke nyttet lenger, siden støv hadde samlet seg langs den lange sprekken som går over hele telefonen, begynte jeg bare å videresende alle meldingene til min kjæres telefon og lese de der (så... ikke akkurat en telefon det ville nyttet å ha hvis man skulle ha en liten italiensk elsker)
Denne løsningen ble forsåvidt litt upraktisk da vi begge jobber og jeg derfor ikke har tilgang til hans mobil døgnet rundt. Da måtte alle begynne å ringe hvis det var noe de ville formidle til meg.

 

Telefonen var nå blitt mer trøbbel enn nytte for meg. 

Samtidig var historien vår lang og full av latter og kjærlighet.
Som den gangen jeg mistet den på byen i Tromsø. Jeg kom hjem og plutselig sto det en drosjekollega av meg på døren med den nydelige lille mobilen i hånden. Han sa han hadde funnet den på en bensinstasjon og visste med en gang at den tilhørte meg (og jeg tror aldri han hadde sett den før, så det sier kanskje litt om hvordan folk oppfatter meg)
Det var en vakker gjenforening hvor jeg faktisk klemte min kjære mobil.  

Min mor hadde mast lenge på meg da jeg i går endelig gikk til anskaffelse av en ny. Og jeg hadde utsatt. Ikke nødvendigvis fordi jeg var så fryktelig glad i mobilen min lenger - den kjærligheten hadde sakte men sikkert falmet, men fordi jeg hadde vært så lenge i et monogamt forhold med den at jeg var usikker på om jeg ville fungere i nåtidens mobilverden. 
Hvordan ville en ny mobil være å ta på? Hvordan ville den kjennes ut i lommen min? En ny lyd som skulle vekke meg hver morgen? Det var ikke bare å sparke den ut døren. Samtidig visste jeg at det var uunngåelig... Noen ganger må man bare innse at flammen har brent ut og man må komme seg videre med livet. 

Jeg følte meg skitten der jeg sto på butikken og dro fingrene over ukjente skjermer for å finne den som passet meg best mens mobilen min lå i vesken og fikk med seg alt. Den skjønte det nok.
Til slutt endte jeg opp med en Samsung Galaxy.
Selv om jeg og galaxyen nettopp har truffet hverandre og jeg er på nyforelskelsesstadiet og dermed ikke kan stoles på, så vil jeg nok påstå at det var riktig valg å bytte ut den gamle.
Galaxyen er yngre, freshere og mer oppdagelseslysten. Den er også en smart telefon (tihi. Den var god!)

 

Det var historien og hyllesten til min gamle telefon..
...og introduksjonen til den nye.

Over og ut!  

Minecraft on my mind

I over ett år har mine to nærmeste venner og min kjære forlovede mast. De har mast og mast og mast og mast. Jeg var sterk og holdt ut lenge med frasen: "jeg har sett dere spille det. Tro meg - det er IKKE noe for meg."
Men da det verste av stahet hadde gått over, Skyrim var spilt (i så mange antall timer at jeg ikke vil nevne det i fare for å fremstå som at jeg ikke har noe liv) og jeg hadde gått midlertidig lei av å ta de samme instancene i WoW om og om igjen for å skaffe meg bra gear - så gav jeg endelig opp for presset.

Da snakker jeg selvsagt om MINECRAFT




 

Alle som hadde snakket med meg om Minecraft definerte det som 'svært avansert legobygging', og da jeg aldri likte lego som liten kunne jeg absolutt ikke se for meg hvorfor jeg skulle like det i en mer avansert versjon. Jeg hadde bare sett min kjære spille det og en ting er absolutt sikkert - Minecraft ser IKKE moro ut når man ser noen andre spille det.

For dere som aldri har spilt det kommer her en rask forklaring:
Du havner i en endeløs 3D verden full av ressurser. Spillet har ikke noe mål - annet enn å bygge ved hjelp av firkantede klosser i tre, stein, sand, metall osv.




Du kan velge å spille survival mode - Da må du selv fremstille materialene du skal bygge med. Du må hugge ned trær for å lage planker og grave langt ned i jorden for å finne metaller. Dette tar tid, men du legger ned langt mer arbeid i det du bygger. En del minecraftere jeg vet om sverger til denne spillmetoden - og mener at alt annet er juks.
Der er jeg selvsagt uenig.
Man kan også velge å spille i Creative mode. Da får du alle ressurser og ferdiglagde materialer spillet har å bygge på rett i inventorien din og, ikke minst - uendelig mye av dem.
I denne moden behøver du ikke bruke tid på å samle ressurser, men kan gå rett på byggingen.
Den første tiden min med minecraft ble spilt i survival mode med venner som mente at alt annet var juks. Til slutt, etter endeløse timer med sandgraving, uthugging av fjell og over 70 kister fulle av sand og stein, fikk jeg overbevist dem om at creative mode var et bedre alternativ. Det morsomme er jo å BYGGE, så siden da er det alt vi har gjort.

 

Hvordan gikk det så med meg min første dag på Minecraft? (Bare en ekte geek kan få det til å høres ut som første dag på jobb...)
Jeg gikk inn i spillet med noe jeg trodde var et åpent sinn. Det var selvbedrag - Jeg gikk faktisk inn i spillet med tanke på å endelig legge saken død og fortelle vennene mine at dette var det kjedeligste jeg noen gang hadde prøvd.
27 timer senere kuttet min kjære samboer strømmen for å få meg til å legge meg. Og det var etter et titalls "to sekunder - jeg skal bare..." fra min kant.
Jeg har brukt ordet "avhengighetsskapende" ved mange anledninger når det gjelder spill - men jeg innså at ordet hadde aldri blitt brukt i sin rette forstand før jeg møtte Minecraft.
Hvordan kan noe SÅ enkelt være (så til de grader) genialt?
For min del var Minecraft arenaen hvor min stormannsgalskap endelig fant et sted å utspille seg. Uansett hva jeg laget stoppet jeg ikke. Det måtte bli større, bedre, bredere og dypere. Mitt første prosjekt begynte med noe som skulle bli en koselig liten hule i fjellet hvor jeg kunne bo. Etter tre uker var det et enormt gravkammer, med et aztekertempel inni og en hypermoderne leilighet på toppen med svømmebasseng, tennisbane og egen pub.
Jeg kunne sitte i time etter time og putte firkantede blokker oppå hverandre.
Man skulle tro det ble alt for repeterende, men det er der spillet er så fantastisk - bare fantasien setter grenser. Og det er helt utrolig hva man kan få til med bare firkanter. Ting kan bli helt fantastisk detaljert hvis man gjør det riktig.
Dette er en film jeg kom over på youtube en kveld jeg og min kjære hadde youtube-minecraft-kveld (noe som ikke kan unngås hvis man elsker spillet - man må se hva alle andre har laget.)
Filmen er helt fantastisk og viser hele byggingen av en stor arabisk-inspirert by i stor hastighet.
(Ps: Se den - den er vakker!)

 

Jeg vil anbefale alle som liker å skape ting og bruke fantasien til å prøve Minecraft.
Og jeg vil i alle høyeste grad anbefale alle jenter der ute som likte 'the sims' til å hive seg på Minecraftbølgen (man trenger alltids flere jenter i gaming-miljøet).

Minecraft burde dessuten komme med en advarsel: Vær obs på at hvis du spiller dette spillet vil drømmene dine bli infiltrert av oppussingsideer med firkantede blokker.

 

Til slutt tar jeg meg den frihet å poste en del bilder av ting jeg og mine kjære venner har laget på vår egen server:

Dette er en Notre Dame i arbeid. Langt fra ferdig, men jeg synes den er imponerende nok til å publiseres - allerede i byggefasen.

 

Notre Damen bakfra. Min kjære har jobbet med selve skjelettet av kirken, mens jeg har jobbet på fronten.

 

Dette er inngangspartiet til gravkammeret vårt. Som nevnt tidligere begynte dette gravkammeret med å skulle være en koselig liten hule, men grepet av stormannsgalskap ble det... litt mer.

 

Vi lagde dette før vi gikk over til creative mode og har med andre ord hakket ut hver enkelt stein med hakker (som ødelegges svært fort til tross for å være diamant) og hentet sand fra nærmeste ørken for å dekorere veggene. Dette gravkammeret synes ikke fra utsiden da det er inni et fjell. På toppen av bildet ser du et lite glasstak. Neste bildet er tatt fra det.

Min kjære har høydeskrekk og jeg tror han kjente litt på det når vi bygget dette glasstaket.

 

Her følger noen bilder av leiligheten vår. Den ligger på toppen av gravkammeret med uteareal på toppen av fjellet. Dette er virkelig en plass jeg kunne tenke med å bo!



Dette er tennisbanen på verandaen vår. Med kjempe-huset i bakgrunnen.

 

 



Alle menn burde ha et eget lekerom. Derfor laget jeg et lekerom til min kjære forlovede med biljardbor, pub og flipperspill.

 



jeg ble svært stolt av puben.

 

 

 

 



Dette er geeke-pixel-bildene som selvsagt må lages.


 

 

Og til slutt: Det tiny-bittelille-minatyr-slottet laget av bestevenninnen min Maria :)




Det var det for nå.
Moralen er: PRØV MINECRAFT!

 

 

 

Sceneskrekk og publisering av sanger.

Så lenge jeg kan huske har jeg elsket å synge. Jeg er en typisk 'traller' som synger meg gjennom dagen. 
Problemet mitt er sceneskrekken. Noe som er litt ukarakteristisk da jeg stort sett har gått gjennom livet uten å legge for mye vekt på hva andre synes. 
Det å synge foran mennesker har dessverre vært et stort problem. Jeg har likevel trosset redselen og gjort det mye, men aldri blitt komfortabel med det.  

Jeg har langt i fra stor tro på min egen stemme. Ønsket om å ha en stor rockestemme (f.eks Beth Hart) har alltid ligget dypt forankret i meg, men jeg har måttet ta til takke med en stemme jeg selv synes er både pinglete og kjedelig (her kommer den dårlige selvtilliten på løpende bånd).
Jeg lærte meg å spille gitar da jeg var 16 år. Utviklingen gikk brått i et halvt år og dermed stagnerte jeg og har holdt meg på det nivået siden da. Ønsket var aldri å bli gitarist, men å kunne synge til egen gitarspilling. Noe jeg forsåvidt KAN, men det høres ikke ut som noen gitarmester.  

Dette innlegget er et forsøk på å legge den redselen litt til side, få det ut der og gjøre så godt jeg kan med å tenke at det er helt okay. Videoen er noe jeg spilte inn for 1 år siden. 
lydklippene spilte jeg inn for et par timer siden. Enjoy. 

 

 

Nyinnspilte:

 

  Sangen "A-team" av Ed Sheeran

 

 

  Sangen "You and I" av Lady Gaga

Heroinassistert behandling.

 

Nok en gang skal jeg ta opp narkotika, men denne gangen vil jeg snakke om en kontroversiell behandlingsform - nemlig heroinassistert behandling (HAB)

 



Jeg fikk første gang opp øynene for HAB da jeg så en dokumentar om dette fra Danmark.
Før hadde min holdning innebært at man ikke gir heroin til rusavhengige, men etter dokumentaren ble jeg sittende i sterk tvil.
Jeg begynte derfor å gjøre litt research og i dette blogginnlegget skal jeg skrive litt om forskning gjort på området og mine egne tanker rundt fordelene og bakdelene med dette tilbudet.

VG publiserte den 23.04 en artikkel hvor Audun Lysbakken gikk ut og fortalte at SV ønsker å innføre HAB i Norge. (http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10073334). SV erkjenner at Norsk narkotikapolitikk har feilet og ønskelige resultater har uteblitt.
Artikkelen forteller lite om hva heroinassistert behandling faktisk går ut på og hvilken effekt det har hatt i andre land.



HVA ER HEROINASSISTERT BEHANDLING? 

Ja - heroinassistert behandling går ut på at rusavhengige får lovlig, medisinsk fremstilt heroin.
Dette behandlingsopplegget har de siste årene blitt praktisert spesielt i Sveits og Nederland, men omfatter også i noe mindre grad land som Danmark, Storbritannia og Tyskland.
I disse landene har man egne HAB klinikker hvor de rusavhengige møter opp og injiserer heroin 1-3 ganger daglig. De får også metadon (benyttet i legemiddelassistert rehabilitering, LAR) en gang daglig. I disse landene fikk rusavhengige tilbud om å ta med metadonen hjem, men heroinen måtte injiseres på klinikken med helsepersonell tilstede.
Dette reduserer faren for overdoser betraktelig - ikke bare fordi heroinen inntas under overvåkning, men også fordi heroinen i større grad er renere og mindre skadelig enn 'gate-herion'.
Overdosedødsfallene i Norge ligger på mellom 250-300 mennesker per år - vi befinner oss på Europatoppen... Hurra - vi er tilnærmet best i noe!
Hvorfor er det slik? Heroinavhengighet er såpass "kriminalisert" her til lands og vi er mest opptatt av å få ryddet de vekk fra gatene. Det som da skjer er at man får svært lite kontroll på narkotikabruken og overdoser.



Men har vi ikke allerede et godt tilbud i form av legemiddelassistert behandling (LAR)?

Vi har i alle fall et tilbud. Hvor 'godt' tilbudet er kan diskuteres.
LAR ble innført i Norge i 1998. Vi var da et av de siste landene i Europa som innførte denne behandlingsformen.
Det går ut på at heroinavhengige får et substitutt for heroinen i form av Metadon (syntetisk opioid som drikkes 1 gang daglig), Subutex og Subuxone (piller).
Metadonen kan kombineres med heroin, mens subutex og subuxone virker motvirkende på det. 
Substituttene gir ikke ruseffekt, men fjerner det fysiske ubehaget når kroppen ikke lenger får heroin.

LAR skulle i utgangspunktet bare være et tilbud for de aller tyngste narkomane og aldersgrensen ble satt til 30 år. Den dag i dag er aldersgrensen helt borte og jeg møter stadig svært unge rusavhengige som er dypt i LAR-systemet (ofte før andre behandlingsformer er forsøkt). 
Siden jeg jobber i lavterskeltilbud og rehabilitering ser jeg kun eksempler på hvordan LAR ikke fungerer.
Jeg er fullstendig klar over at LAR har hjulpet mange, men det er lite synlig for meg. Selv om mange LAR pasienter holder seg unna heroin, misbruker de i like stor/større grad angstdempende piller som Vival, Valium og Rivotril. Jeg hører også om svært høyt forbruk av Cannabis.
Det  kan virke som at Metadon og Subutex anses som en slags "mirakel-medisin" som skal føre til rusfrihet uten at annen oppfølging og behandling legges vekt på. 
Det virker nesten som at 'R'-en (rehabilitering) i 'LAR' er glemt bort og det anses i stedet som en livslang medisinering for vedlikehold.
Jeg har ved flere anledninger hørt pasienter omtale det som å være "fri fugl i bur". Det er et strengt regimè hvor man må møte opp daglig for medisin og avlegge urinprøver jevnlig.





Tanken er at HAB skal fange opp de som ikke har klart å nyttiggjøre seg LAR. De aller tyngste brukerene som faller utenfor tilbudene vi allerede har.
Spørsmålet blir da: Hvis man ikke klarer å innordne seg reglene til LAR og møte opp 1 gang daglig for medisin - vil man da kunne innordne seg det ENDA strengere regimet til HAB hvor man må møte opp flere ganger daglig for å få heroin?
Studier har vist at frafallet fra HAB i landene som har innført det er 50% etter 2-4 år. Det er et svært høyt tall. Men hva med de 50% som ikke faller fra og nyttiggjør seg dette? Ja, de er fortsatt heroinister - til og med statlig finansiert heroinister! Men hva er fordelene for de rusavhengige og samfunnet ellers?

Da jeg var helt ny i rusrehabilitering møtte jeg en pasient som var kjekk, ung og svært oppegående - til tross for å vært avhengig av heroin i over 15 år.
Jeg spurte han hvordan det kunne ha seg og han sa en ting jeg bet meg merke i: "Det er ikke nødvendigvis heroinen som ødelegger folk, men livsstilen som følger med".
Det siste halve året har jeg fått muligheten til å observere denne livsstilen.
Rusavhengige på evig jakt etter penger til dop. De har svært lav selvrespekt, enda lavere selvtillit og tyr til både kriminalitet og prostitusjon.
De blir behandlet dårlig av samfunnet som 'kriminaliserer' selve rusavhengigheten, men behandler hverandre ofte enda dårligere i et miljø stappet med drama og desperasjon. Det er et helt eget miljø med egne sosiale regler og grenser jeg som rusfri hverken kan begripe eller hadde taklet å leve i.
All energi og tid går til å skaffe penger til rus (lovlig eller ulovlig), eller uroe seg for om man klarer å skaffe det.
Da må man må spørre seg - er problemet at folk er rusavhengige? Eller er problemet livsstilen som følger med i form av kriminalitet, synlighet i gatene, dopsmugling og ulovlig salg?



 

Studier fra landene som har innført HAB viser at tilbakefall til 'gate-heroin' var mye lavere i HAB enn LAR. Det ble mindre bruk av illegale stoffer, en forbedret helsesituasjon og lavere kriminalitet.
HAB's fordeler over LAR kan demonstreres i at til tross for at HAB-tiltaket i seg selv er langt mer kostbart enn LAR, så kommer det mye billigere ut når man  inkluderer prisen på kriminalomsorg, helseproblemer og ofrenes tap. Beregningene er at LAR koster 50 560 Euro i året per pasient  - mot HAB's 37 767 Euro.
Det sier mye.

En annen ting (som i alle fall jeg legger stor vekt på) er den potensielle økningen i de rusavhengiges livskvalitet. 
De rusavhengige som ikke klarer å nyttiggjøre seg LAR, ikke er klare for å slutte med heroin eller rett og slett ikke VIL slutte kan få en langt bedre livskvalitet. 
De kan få en mulighet til å slippe jaget etter heroin. De kan slippe kriminalitet, prostitusjon og paranoia. De kan få muligheten til å legge vekt på andre ting i livet som helse, bosituasjon og, ikke minst, bygge seg opp selvrespekt.
Personlig har jeg stor tro på at hvis en rusavhengig får mulighet til å leve et tilnærmet normalt liv, legge vekt på de samme tingene som rusfrie kan og får muligheten til å bygge seg opp både selvrespekt og selvtillit - så vil ønsket om å bli rusfri kanskje komme etterhvert.

Dokumentaren fra Danmark viste nettopp dette. Rusavhengige som var i HAB begynte å fokusere på andre ting. Utseendet, bolig, legebesøk, munnhygiene osv. Mange av de ytret etterhvert et ønske om nedtrapping og rusfrihet.

 

Men (det er alltid et 'men'). Dette er ikke ment som HAB-propaganda og i min research fant jeg også mange mørke baksider. 
HAB har et strengt regimè med oppmøte 1-3 ganger daglig (avhengig av hvor mye heroin man trenger) og som nevnt var frafallet på 50%. 
Det ble også rapportert mye sidemisbruk, men det var en del mindre enn i LAR.

En annen potensiell fare med HAB er at rusavhengige som kunne nyttiggjort seg LAR eller annen behandling velger HAB fordi det er en mer attraktiv og "enklere" løsning. En løsning på det kan selvfølgelig være å gjøre kravene for inntak svært strenge, men da vil heller ikke tilbudet omfavne alle som trenger det.

Til tross for en potensiell bedret livssituasjon for rusavhengige ser jeg også det moralske problemet med å opprettholde en tusavhengighet Hvilke signaler sender det? Sier man som samfunn at rusmisbruk er greit?

Det er et vanskelig tema med mange fordeler og ulemper som bringer med seg moralske dilemmaer.
Selv har jeg vært usikker i lang tid.
Forskninsrådets rapport om HAB 21. Juni 2011(http://www.forskningsradet.no/no/Nyheter/_For_svakt_grunnlag/1253968771212?WT.ac=forside_nyhet). 
konkluderte med at det ikke var godt nok grunnlag for å innføre HAB i Norge. Hovedgrunnene var at organisering og kostnad ikke skilte seg dramatisk fra annen behandling, det var for lavt antall potensielle pasienter og kunnskapsgrunnlaget er for svakt.
Jeg har brukt denne rapporten flittig i dette blogginnlegget og skal være den første til å innrømme at det er mange grunner mot å innføre HAB i Norge.
På den annen side har Audun Lysbakken meget rett i at resultater har uteblitt og det er på tide å prøve noe nytt. HAB har også mange fordeler - og kanskje Norge kunne hatt gått av å prøve ut noe som ikke er forsket opp, ned, fram og tilbake av noen andre først?

Jeg sitter absolutt ikke på noen fasit og jeg er langt fra sikker i min sak. Men noe må gjøres og jeg er i alle fall villig til å prøve dette.
 

 

Nytt spill - TERA

3 Mai i år kommer det ut et nytt online spill som heter TERA.

 






I går kveld/natt benyttet jeg og min kjære anledningen til å spille den gratis betaversjonen av noe som ser ut til å bli et fantastisk spill. 
Det er bygd opp under de samme prinsippene som World of Warcraft (WoW), men kampsystemet er noe helt annet. Man har hot-keys på samme måte, men i motsetning til WoW må man faktisk sikte for å treffe. Som mitt kjære søskebarn sa: "Den store forskjellen på kampsystemet i TERA og WoW er at i TERA kan jeg ikke sitte med en hånd pa tastaturet og en i buksa." ....Så får folk tolke den slik de vil. I know I did... 

 

 

TERA har mange spennende raser, klasser og en grafikk som fikk det til å gå fullstendig rundt for meg. Her er noen raske bilder: 

 

 

 



 

 




 

 

Spillet er nok i første omgang basert på nerdegutter. Hvorfor sier jeg slikt? Jeg laget meg nemlig en kvinnekarakter og når jeg løp kunne jeg KONSTANT kikke oppunder skjørtekanten hennes. 
På den mer alvorlige siden: Dette spillet kommer MANGE til å ha mye glede av. Jeg skal skrive litt mer om det når jeg vet mer (oversatt: nå må jeg og min kjære spille litt TERA før han drar på jobb).


 

 




 

Kiwigaranti og møte med øgle.

Samfunnet vårt er fullt av øgler. De har dog en tendens til å bli trukket mot yrker hvor de får akkurat nok makt til å kunne gjøre prosesser lange og vanskelige for folk (Nav, ligningskontoret, bank etc).
Hvis de kan konkludere med at skjemaet har feil farge og du derfor må gjøre hele prosessen på nytt, så er de i øgle-himmelen.
Min mor var smart nok til å lære meg å kjenne igjen øgler i en tidlig alder. De er ofte i 50-årene, korthårede, bærer tørr rød leppestift, tung parfyme, har smal munn (som en strek siden de sjelden smiler) og skoene deres sier 'klakk-klakk-klakk' når de går. Dette er selvsagt ingen faste regler, men jeg har oppdaget at de funker som gode pekepinner når man besøker offentlig instanser.
Min mor kunne dessverre ikke lære meg hvordan man TAKLER øgler da det ikke finnes noen god måte å gjøre det på - kan de være vanskelige, så VIL de være vanskelige. De er litt som murphys lov: Alt som KAN gå galt VIL gå galt.

Så - det var øglegjennkjenning 101. Nå vil jeg fortelle om mitt møte meg en øgle i instans jeg overhodet ikke var forberedt på det.

Da jeg var ferdig på jobb i dag morges bestemte jeg meg for å dra innom kiwi og handle litt på veien hjem. Siden jeg har bestemt meg for å bli sunn (igjen) gikk turen innom frukt og grønt avdelingen som jeg tidligere har tatt liten notis av. Mens jeg sto og lette gjennom dårlige appelsiner for å finne de gode slo det meg plutselig: har ikke kiwi en frukt og grønt garanti med dobbel pris tilbake?
Rett bak meg sto en dame i 40-årene med kort hår, rød leppestift og kiwiuniform. Jeg hadde dessverre ikke øgleradaren på og tok derfor lite notis av alle signalene.
"Unnskyld meg?" Sa jeg smilende til damen som snudde seg og så på meg med et blikk som bare kunne tolkes til: 'så ikke jeg opptatt ut?'
"Dere har frukt og grønt garanti, ikke sant?" Damen kikket på meg i et par sekunder for mye. Akkurat lenge nok til at det ble en smule ukomfortabelt. Til slutt kom svaret.
"Ja." Jeg viste henne derfor et par av en bunke appelsiner jeg hadde plukket ut.
"De her går kanskje under den?" Jeg var bestemt på holde meg høflig og blid. Det lå en følelse bakerst i hodet mitt av at jeg prøvde å snylte kiwi og da ble det enda viktigere for meg å gjøre det på svært hyggelig måte.
"Det er det ikke opp til meg å bestemme, men jeg ser ikke noe galt med de." Jeg kastet et blikk ned på de bløte appelsinene og prøvde å trykke den ene fingeren på skallet. Det gav etter med en gang og jeg konkluderte med at jeg ALDRI ville spist dem. Da dukket selvsagt tanken opp: Er det bare jeg som er prippen, kanskje? 
Damen snudde seg bort fra meg og fortsatte å legge varer i hyllen. Jeg bestemte meg for at nå skulle jeg ikke gi meg.
"Skal de se sånn ut da? Se hvor bløte de er." Hun snudde seg. Helt tydlige oppgitt over at jeg i det hele tatt gadd å kaste bort tiden min (og ikke minst hennes) på slikt flisespikkeri.
Hun kastet et raskt blikk på appelsinene. "Det er et definisjonsspørsmål. Noen ganger er de tynnere i skallet og mykere enn andre. For 2 måneder siden var de veldig fine."
"Ja, men de er jo ikke fine NÅ" prøvde jeg å forklare, men nok en gang snudde hun bare ryggen til meg og fortsatte med sitt.
Da hadde jeg mest lyst til å legge appelsinene tilbake og gå ut av butikken. Jeg ville ikke gå fordi jeg var sint - jeg ville gå fordi hele hennes tale og væremåte hadde fått meg til å føle meg som en skurk og en idiot. Da kom øgleradaren på og det gikk en faen i meg. 
"Hvem er det som tar avgjørelsen på om disse er dårligere eller ikke da?" Hun kikket ikke på meg en gang nå.
"Noen andre som må ringes på." Hun hadde begynt på agurken. Man kan ikke forstyrre en dame midt i agurken. Jeg lot det gå 15-20 sekunder uten et ord. Jeg ville se om hun tok inititaivet - det er jo lov drømme.
"Er det meningen at JEG skal ringe på denne personen eller er det noe du gjør?" Hun reiste seg opp og blåste ut luft hardt av munnen for å fortelle at NÅ var hun irritert. Hun marsjerte bort til kassen på en måte som kunne gjort enhver militæroffiser grønn av misunnelse og jeg hørte ringelyden. 

Så der sto jeg. Med 7 dårlige appelsiner foran meg og ingen anelse om hvem som var på vei for å muligens oppføre seg på nøyaktig samme måte. Jeg kjente at dette hadde blitt en æresak.  
Frem fra hyllene kom en ung gutt i midten av 20-årene.
"Hei. Jeg bare lurte på om disse her går under frukt og grønt garantien dere har?"
Han kastet et raskt blikk på appelsinene jeg hadde plukket ut.
"Oida! Usj og æsj. Disse skulle da virkelig vært fjernet. Putt dem i en pose, betal for dem i kassen, så får du dobbelt med penger tilbake." Jeg kikket på han. En reddende prins i grønn kiwiuniform. Han hadde beskyttet min ære, han hadde tatt en avjørelse på appelsinene og han hadde sagt "in you'r fucking face" til øgledamen uten å være klar over det.
Jeg takket han pent for hjelpen og han gikk til kassen for å fortelle øgledamen at jeg skulle ha pengene tilbake for den frukten.
Varene ble lagt på kassen og appelsinene helt sist. Da hun tok tak i dem for å veie smilte jeg til henne og sa "Det der er de jeg skal ha dobbel pris tilbake for, det" 
"Da må jeg finne det rette skjemaet da.." Sa hun litt småirritert. Hun var offisielt avslørt som øgle da hun fant skjemaet i løpet av noen sekunder - bare øgler vet hvor slike skjemaer er. Måten hun bar det på fortalte meg at hun hadde glidd rett inn hos nav. Hun ba meg signere og jeg mottok 79 kr.
Da jeg hadde pakket mine få varer kikket jeg på henne, smilte og sa med mitt mest lystige tonefall "Ha en fantastisk dag!"


Jeg var svært så fornøyd med meg selv da jeg kom hjem. Ikke nødvendigvis fordi 79 kr var all verdens. Heller ikke fordi jeg hadde hatt rett og øglen feil.
Jeg var fornøyd fordi jeg hadde stått i en svært presset og ukomfortabel situasjon med et menneske som helt tydelig syntes det jeg drev med var tull - uten å trekke meg. Jeg har ikke for vane å trekke meg unna slike situasjoner, men jeg har heller ikke for vane å hisse meg opp og skrike ordet "service" så nabobutikken kan høre det. Det var ikke bare en appelsinkrig - det var like mye et øyeblikk hvor damen hadde brukt alle sosiale triks for å få meg til å føle meg ukomfortabel og påtrengende. Noe som ikke er greit og derfor gjør seieren min så mye mer smakfull. 

Ha en flott dag, alle sammen!   

Fortapt i en annen verden

Jeg har et fjernt minne om at min mor lærte meg å lese siste året i barnehagen. Se & Hør av alle ting - De hadde store bokstaver i alle artiklene med innhold som var lett for en 5-åring å forstå (no offence, Se & Hør, men da er på en måte standarden satt..)

I årene som fulgte var jeg svært glad i å lese og har mange tusen sider og bibliotektid på samvittigheten. 

Men når man bruker noe tid på noe skjer det også noe annet. Det er sammenlignbart med å være rusmisbruker, glad i filmer eller drosjesjåfør - toleransen blir stadig større. Det skal så mye mer til. En rusmisbruker må øke dosen for å få effekt, en filmentusiast har vanskeligere for å bli imponert og, ikke minst, en drosjesjåfør kan til slutt sitte med en blodig mann som skriker at spaghetti-guden har kommet ned fra himmelen for å bringe de rosa mammutene tilbake til liv - uten å tenke på noe annet enn den gode lunsjen han spiste. (Ja, dette er en sann historie fra min drosjekarriere).

Det siste jeg kan huske jeg ble ordentlig fortapt i var Harry Potter serien. Hele andre-året på videregående besto i å holde mursteinene av noen bøker litt diskrè under pulten og innimellom kikke opp for å nikke bekreftende til lærdommen som nettopp hadde gått meg hus forbi. 
Den ene læreren min kommenterte det aldri, men jeg visste at han visste. Han var en av de svært sjeldne gode og engasjerende lærerne som gav elevene ansvar for egen læring. Han holdt ikke klassetimer, men foredrag - og han kunne godt gi oss fritimer til selvstudier helt spontant (det nevneverdige med all denne friheten han gav oss er selvsagt at han var læreren med best resultater - sånn går det når man som lærer er interessant) 
Jeg hadde lest meg gjennom hele Harry Potter serien og var på siste boken. Han hadde hverken nevnt det med ord eller blikk. Siste Harry potter boken lå på pulten i det han kom inn i klasserommet og han kastet ikke annet enn et raskt blikk på pulten min (bakerst i klasserommet) før han sa: "Se der, ja. Nå er du endelig på siste boken - kanskje du begynner å følge meg igjen snart?" 
Det viste seg selvsagt at mannen var så Harry Potter fan at han danset nedover skolegangen da han hadde klart å skaffe seg premierebilletter til den første filmen. 

Den andre bokserien jeg ble helt fortapt i var Stieg Larsson triologien. Jeg takket faktisk Nei til drosjeturer for å lese "bare litt mer". 

Men siden da har jeg slitt med å bli tatt med til en annen verden og forsvinne i boksidene. Jeg har prøvd - tro meg, jeg har prøvd! Enten har kravene mine blitt høyere eller kvaliteten dårligere, men faktum er: Jeg har stått bånn fast i min egen verden. 

Frem til jeg bestemte meg for å se første sesongen av "A game of thrones".... 
Med trillrunde tilltallerkner til øyne så meg gjennom første sesongen med samme fokus som en leken hund har på en tennisball.
Biblioteket var neste stopp og nå har jeg akkurat lest meg gjennom første boken i serien. Alt jeg kan si er: WOW!
Jeg er mer fortapt i dette enn jeg kan huske å ha vært i noe. For en verden! For noen karakterer! For en historie!
Og jeg vil benytte anledningen til å rose HBO til enden av universet for sin unike evne til å bringe alt til live.
Jeg leste første boken raskt etter å ha sett sesong 1. HBO har ikke bare ivaretatt storylinen, men holdt seg temmelig slavisk til den. Utrolig mange av dialogene er tatt RETT ut av bøkene og lesingen er egentlig bare som å se første sesongen en gang til.
Problemet med filmatisering av bøker ligger i frasen på begynnelsen av filmen "Based on the novel ..." BASED. Det er dette ordet som vanligvis ødelegger. Filmskaperene har fjernet, kuttet ned og tatt seg kunsteriske friheter på ting som skjærer ut alle innvollene på en leser.
Det har IKKE HBO gjort i skapelsen av "a game of thrones". Absolutt ikke.

Men nå må jeg avslutte skrivingen og dra på nattevakt hvor jeg skal fortsette på bok nr 2 i serien.   

Til alle de der ute som liker fantasysjangeren men enda ikke har sett eller lest "A game of thrones" - hiv dere rundt og gjør det! Bøkene er verdt sin egen vekt i gull!  
(ps. Serien heter "a song of ice and fire" - det er første boken som heter "a game of thrones". Skrevet av George R.R Martin)

 



 

Dominoeffekten og den frie viljes illusjon

Jeg er ikke en religiøs kvinne. Med det mener jeg at jeg ikke tror på noen makt større enn meg selv - hverken i form av noen gud eller skjebne slik det har blitt beskrevet for meg. 
Tidligere skrev jeg et innlegg om mitt forhold til Gud og manglende tro, så jeg skal ikke gå inn på det igjen. Jeg vil derimot skrive litt om hva jeg faktisk tror på.

Jeg kaller det 'domino-effekten', men vil tippe det har et eget navn. Snakket en gang med en mann som sa at det var en svært forenklet kvantefysikkteori.... men jeg tar det med en klype salt da dette var på den mest hardbarka alkoholikerpuben i Nord-Norge med en promille jeg ikke nevner siden min kjære mor følger med på denne bloggen.
Det handler om tilfeldighetenes gang - og hvordan en avgjørelse i en situasjon med mange mulige utfall blir påvirket av tidligere hendelser og erfaringer. Ideen faller innunder "the butterfly effect" som handler om at den minste ting kan skape store kjeder av hendelser - og man vil aldri kunne få oversikten da hver hendelse har et uttalig antall utfall og man aldri vil kunne få med seg alle faktorene nødvendig for å kunne nøste det hele opp. Det er dog lettere å se TILBAKE på en kjede av hendleser for å forstå hvordan ting endte slik de gjorde - i motsetning til å prøve å inkludere alle faktorer i et forsøk på å se inn i fremtiden. Det vil være en umulighet da faktorer som må inkluderes også inebærer andre mennesker vi ikke har noen oversikt over. 
Hver gang jeg prøver å tenke på det eller nøste opp hendelser går til slutt hjernebølgene mine over til 'flatline' og jeg må gi opp. 

La meg ta et av tankeeksperimetene jeg faktisk klarer som et eksempel - Hvordan jeg møtte min mann:
Jeg nøster det ikke lenger tilbake enn begynnelsen av ungdomsskolen. Ny klasse og nye elever. Jeg var ikke den mest populære fra barneskolen og det lå i kortene at jeg skulle bli en outsider. I løpet av den første uken dultet jeg borti en blyant på pulten min som trillet ned på gulvet. Den trillet bort til en jente jeg enda ikke hadde lagt merke til. Hun plukket den opp og gav den tilbake til meg. Slik kom vi i snakk og det viste seg at jeg hadde funnet en annen outsider. Hun introduserte meg for sin gjeng av rollespillere, gamere og fantasy-freaker. Jeg begynte å bli med en de to jentene i gjengen hjem etter skolen. Hun hadde en bror som var 5 år eldre. Broren hadde en bestekompis jeg fort ble betatt av.Dette skulle bli min første kjæreste. Via han ble jeg kjent med min andre kjæreste som jeg var sammen med til jeg var 19 år. Da det var snakk om å søke seg inn på universitet ville vi gjerne studere sammen, men hans karakterer tillot ikke Oslo. Hadde det ikke vært for han ville nok jeg endt opp i Oslo som student, men vi endte sammen i Tromsø i stedet. Etter 3 år i Tromsø traff jeg endelig mannen jeg har i dag. 

Hadde jeg blitt kjent med gjengen og endt opp i Tromsø uavhengig av at jeg mistet blyanten? Kanskje. Men blyanten hadde en avgjørende rolle i at jeg til slutt endte opp forlovet med en nordlending. 

Dette er et svært simplifisert eksempel hvor jeg ikke inkluderer noe annet enn de enkleste fysiske hendelsene. Men hvis man skal begynne å inkludere min og andres oppvekst og erfaringer som selve gunnpilaren i avgjørelser som ble tatt vil det raskt bli et mye større og uoversiktelig nett. 


Jeg hører ofte folk si: "Hadde jeg vært i samme situasjon med alt jeg vet i dag, så hadde jeg valgt noe helt annet". Men det er jo nettopp det at man IKKE valgte 'noe annet' som gjør at man nå kan påstå at man ville valgt noe annet. Det er erfaringen av et dårlig valg som gjør at man hadde valgt annerledes når man ser tilbake. Ergo: Hadde man ikke tatt det dårlige valget hadde man aldri fått viten om at man ikke ville gjort det igjen. 
Dårlige opplevelser er som oftest gode erfaringer - det gjør oss sterkere og bedre rustet til å velge bedre neste gang. Noen av de viseste menneskene jeg vet om er også de som har hatt mest motgang og gjort de dummeste valgene.
History channel står alltid på i bakgrunn i min stue. Der er det en mann på en reklame som sier: "Sometimes it takes a great challenge to discover how good you really are". Av en eller annen grunn får jeg alltid frysninger når jeg hører den setningen. Jeg synes den er dødsbra. 


Men. Her kommer jeg til selve poenget i innlegget (tror jeg. Blogginnleggene mine blir alltid for kaotiske - selv for meg som skriver dem). 

Den frie viljes illusjon. Til nå har jeg snakket om de små valgene som kan føre til de store kjedene av endringer. Men har vi egentlig noe valg? Har vi en fri vilje?
De fleste liker å tro det. Jeg er også svært fornøyd med tanken på at jeg velger ting selv - men min filosofi bunner ut i at jeg egentlig ikke gjør det.
Jeg ble født uten meninger, uten erfaringer, uten språk og uten relasjoner - med andre ord: svært få muligheter til å ta så mange livsavgjørende valg. De måtte andre ta for meg. Jeg var en leirklump klar til å formes.
Da jeg kom opp i en alder hvor jeg kunne begynne å kommunisere ble måten jeg kommuniserte på bestemt av hva jeg tidligere hadde opplevd og responsen jeg fikk av de jeg kommuniserte med.
Og slik ballet det på seg hele livet.
Etterhvert som jeg har blitt eldre tar jeg valg basert på mine egne erfaringer. Men de erfaringene jeg baserer disse valgene på kan nøstes helt tilbake til fødsel ved hjelp av 'domio-effekten' jeg snakket om tidligere. Menneskene rundt meg, samfunnet jeg lever i og ting jeg har opplevd bestemmer egentlig hvordan jeg blir og hva jeg "velger".

Jeg har møtt mange mennesker som påstår at de er "frie" fordi de tør kle seg på annen måte eller oppføre seg på en annen måte enn det generelle samfunnet. Jeg er en av disse menneskene som har valgt å skille meg ut når det gjelder utseende. Men jeg tilhører likevel en gruppe - nemlig gruppen av mennesker som skiller seg ut. Det er ingen fri vilje over det, men en 'motsatt påvirkning'.
Man definerer alltid seg selv ut i fra det motsatte. Jeg er jente fordi det finnes gutter. Jeg er frisk fordi det finnes syke. Og jeg er lovlydig fordi det finnes kriminelle. Hadde det ikke eksistert kriminalitet hadde det ikke vært nødvendig med en definisjon for lovlydighet.
Når man velger å skille seg ut er det som en reaksjon på det eksisterende - ergo: man blir påvirket av det eksisterende til å skille seg ut og har en oppvekst som gjør at man kan tillate seg det (det være en positiv oppvekst med trygge rammer eller det stikk motsatte). Etter min mening er man med andre ord ikke den frie sjelen man gjerne vil tro når man tør i skille seg ut.

Nå har jeg skrevet mye og det er på tide å runde av.
Dette er min filosofi og jeg må bare beklage hvis hele posten ble kaotisk.
Det er mange tanker og ikke bestandig hodet mitt har kapasitet til å følge med på det jeg ønsker å tenke.

Hva tenker lesere om dette? Har vi en fri vilje?   

Livet i lavterskeltilbud for rusmisbrukere

I månedsskifte oktober/november 2011 tok jeg en avgjørelse om å begynne som frivillig hos kirkens bymisjon. Jeg visste lite da om hvor mye det skulle endre min oppfatning av en hel del ting. 

Siden Februar 2011 har jeg arbeidet som miljøarbeider på en institusjon for rus og psykiatri. Jeg hadde ikke jobbet der lenger enn 3 uker da jeg forsto at dette var noe jeg ville vie livet mitt til. Rusmisbrukere var en særdeles variert og fargerik gruppe mennesker som omfavnet hele spekteret av psykologi. Jeg fikk betalt for å gjøre en jobb jeg var villig til å gjøre gratis.
Jeg hadde mange gode samtaler med pasienter og følte at jeg gjorde en god jobb. Men det var noe som manglet. En erfaring jeg ikke hadde. Jeg hadde observert at de ansatte som selv hadde vært rusmisbrukere en gang opererte på en måte som tiltrakk meg veldig. De var vanskeligere å lure, de skar gjennom og oppdaget viktige ting på en helt annen måte. Med det sier jeg ikke at de gjorde en bedre jobb, men deres måte å gjøre jobben på var det jeg endte opp med å se opp til.
Det hjalp heller ikke at en av disse var min Trønder-stefar. Uansett hvor jeg beveget meg i ruspsykiatrien fikk folk et helt annet syn så fort jeg spilte "pappa-kortet". Det var helt tydelig at min stefar hadde stor respekt i ruspsykiatrien med sin trønderske væremåte og egenerfaring innen rus. Konklusjonen ble: "Jeg vil bli som han når jeg blir stor".  

I en alder av 23 år med trygge rammer og relativt god psyke konkluderte jeg med at det var litt vel sent for meg å 'ramle utpå'. Slik endte jeg på 'Møtestedet' i Drammen hvor jeg meldte meg som frivillig for en stor kar i 50-åra med en kroppsholdning og måte å snakke på som gjorde at man umiddelbart fikk en god porsjon respekt for ham. 
Like mye respekt som jeg etterhvert skulle utvikle for alle de ti-talls frivillige som jobbet der. Mennesker som brukte en dag i uka på å stå tidlig opp, dra til Møtestedet, lage varm mat og snakke med rusmisbrukere - helt gratis. Og mange av de eldre damene kom ekstra tidlig på jobb for å lage sausen fra scratch (for en som anser det som hjemmelaget når man slenger ekstra ost på grandisen blir det ganske imponerende).
De frivillige var et svært grepa folkeslag som gjorde ting lenge før jeg i det hele tatt hadde sett at det måtte gjøres. Og for et humør! Forholdet de frivillige hadde seg i mellom var et kollegaforhold jeg aldri hadde sett maken til. 

Min plass ble raskt ute i miljøet hvor jeg snakket med alle gjestene. En amøbe på kjøkkenet burde holde seg unna matlaging med mindre det er absolutt nødvendig at hun gjør det.
Gjestene var ikke vanskelig å få kontakt med og i løpet av kort tid var jeg på klemme-stadiet med flesteparten av de. Jeg lærte - Herregud som jeg lærte.  Rusmidler, LAR, overdoser, voldtekter, blåveiser, sårrensing, dårlig økonomi og ikke minst, hvor langt en armbrøstpil maksimum kan skytes for at det fortsatt skal være et dødelig skudd.  
Det føltes nesten som jeg var født til å jobbe med nettopp dette. Jeg gledet meg til hver gang jeg skulle dit - lurte på hvordan det gikk med gjestene. Jeg tillot meg å bli glad i dem og det er jeg fortsatt i dag. 
Etter en måned fikk jeg tilbud om ansettelse. Ansvarsvakt 2 helger i måneden og vikar for sjefen når det trengtes. Plutselig fikk jeg betalt for verdens beste jobb!

Men å jobbe med aktive rusmisbrukere er både en forbannelse og et priveligium. En forbannelse fordi man møter alle disse fantastiske menneskene med flotte personligheter og ofte lav selvtillit. Lav selvtillit fordi de ofte blir behandlet som at de ER et problem - ikke at de HAR et problem. Mennesker som ønsker å leve et helt annet liv, men som er fanget i onde spiraler som stadig drar dem lenger og lenger ned. De lever i en tøff verden med overdoser, stjeling, vold, voldtekter og død som de fleste ikke hadde klart en dag i. Og på et lavterskeltilbud er det eneste man kan gjøre å gi mat og prate. Målet mitt er at når jeg har pratet med en gjest skal han forlate cafèen med hodet bittelitt mer hevet enn da han kom inn. Og det skal små ting til for nettopp det. 
Mitt beste eksempel er en av stamgjestene. En alkoholiker som hadde vært innom og spist litt middag, tatt en dusj og skiftet klær. Han hadde også tatt på seg en sprut parfyme. Jeg skulle gi han en klem da han var på vei ut døren og utbrøt: "Dæven! Så godt du lukter! Her må jeg nesten ha en klem til." Mannen lyste opp, fikk antydinger til tårer i øynene og svarte "oi.... En ung jente som synes jeg lukter godt. Dette MÅ bare bli en god dag!"  
Jeg husker akkurat den episode så godt fordi det var da jeg lukket døren etter han at jeg innså hvor lite som skulle til.
De fleste av de tunge rusmisbrukerene kikker på oss 'vanlige' menesker  med misunnelse i blikket. De ønsker et A4 liv med fast inntekt og kjedelig TV-titting på kvelden. Det å jage etter stoff er en slitsom tilværelse jeg ikke unner min verste fiende. Noe som også er grunnen til at jeg blir forbannet når rusmisbrukere blir behandlet dårlig. Som når en viss FRP'er gikk ut og kalte banking av rusmisbrukere renovasjonsarbeid (selv om han desperat prøvde å rette opp kommentaren med å si at det var et forsøk på å skape debatt.) 
Eller når rusmisbrukere skal "ryddes vekk" fra gata uten noe videre plan om hvor de skal "ryddes TIL".
På Møtestedet selger vi gatemagasinet '=Drammen' for 25 kr til gjestene. De kan da selge det videre for 50 kr. Mange av selgerene finner stolthet i dette. De kler seg representabelt, passer på å være relativt nyktre og skryter av hvor mange blader de har klart å selge. Så fort de har tjent penger eller kjøpt ting på lovlig vis er det en stolthet i det. Dette forteller meg at de i utgangspunktet ønsker å gjøre ting på lovlig vis.
Det verste jeg hører fra bladselgere er hvordan mange mennesker ignorerer dem. Går rett forbi som om de var luft. De sier selv at det er helt greit at folk ikke vil kjøpe blader. Det er helt greit at de bare rister på hodet og spaserer videre i høyt tempo. Det som IKKE er greit er når folk ikke annerkjenner deres eksistens.
Jeg er fullstendig enig. Det blir å sparke noen som ligger nede. 

Jeg hører mye om at hvis en rusmisbruker blir nykter, så vil selvtilliten komme etterhvert. I mange tilfeller tror jeg det er motsatt. Hvis de får muligheten til å bygge opp selvtilliten og selvrespekten, så vil ønsket om å bli rusfri etterhvert melde seg.
Et program om heroinassistert behandling i Danmark viste nettopp dette. Når misbrukerene slapp å jage etter stoff og penger til stoff, så begynte de plutselig å ta tak i ting. Leilighet, legebesøk for andre plager enn stoffavhengighet, utseende og, for mange, rusfrihet. Kriminaliteten sank drastisk og selvrespekten økte betraktelig.
Jeg sier ikke at dette er en fasit - i psykiatrien finnes ingen fasiter. Men det er et tankekors.

Nå har jeg skrevet mye. Det henger sammen med at dette er et tema jeg føler mye om.
Men nå er det på tide å avrunde.
Som vanlig sliter jeg med å finne en konklusjon da det meste av det jeg skriver ned er tifeldige tanker satt sammen i setninger.
Men jeg kan avrunde med et tips: Ikke la være å kjøp blader av selgere fordi "pengene bare går til dop". De går til både mat og klær (som faktisk også en rusmisbruker trenger). MEN - om pengene faktisk går til dop, så har du vært med å forhindre at misbrukeren begår kriminalitet eller prostituerer seg for å få dopen - for dopen får de på en eller annen måte uansett.

 

Ciao.  

Bamsemoms og Supermann

Med den kombinasjonen av samboere MÅ jo bare livet bli spennende. Jeg tenkte jeg skulle benytte denne posten til å fortelle litt mer om vesenene jeg deler bopel med. 

 

Først: Supermann!

 

Supermann liker ikke hunder, krypdyr, rotter, sterk vind, kulde, varme, mus, fugler, snø, andre katter eller mennesker. Mennesker kan han 'tolerere' hvis situasjonen krever det, men i hans verden er det bare oss to. Min kjære samboer (som nå har befunnet seg i Supermanns liv i 2 ÅR) tolereres, men han får "blikket" stadig vekk - Blikket som sier: "and you are...?"
Supermann ble født i min seng og kom seg egentlig aldri helt ut av den..



Han vil gjerne spoones i søvn og prøver samtidig å dytte min kjære samboer ut av sengen i prosessen.

Supermann har hatt det litt tungt etter at kattungene kom til verden. I hans øyne er de små monstre som er ute etter han og siden det har vært FEM av dem har det gått litt utover psyken hans. Han kommer likevel fortsatt hjem, så jeg tar det som et tegn på hans enorme kjærlighet og, ikke minst, TOLERANSE.  
Han er den typiske arrogante, late hannkatten du føler hadde vært villig til å selge eieren sin for en boks tunfisk. Navnet hans kom forresten av at han som liten likte å tråkke gjennom hanken på bæreposer og løpe rundt i ring med bæreposen på ryggen. Ja, det var med vilje. Så fort jeg hadde fått han ut tråkket han inn i den igjen. Derav: Supermann!

 

Image and video hosting by TinyPic

 

 

Bamsemoms: 

Bamsemoms er det nyeste medlemmet av vårt lille brorskap. Han ble, på lik linje med superman, født i sengen min - tre år senere. Bamsemoms er 9 uker og har allerede skilt seg ut som en svært unik katt. 
For å snakke litt om navnet. Da vi fikk kattungene hadde vi bestemt oss for at alle sammen skulle gis bort. Vi ga dem kallenavn for å kunne skille dem fra hverandre: 'Fotomodellen', 'Svart-hvitt-tiger', 'Danser med sokker', 'Buster' og til slutt... 'Bamsemoms' (AKA 'Momsen'). 

 

Image and video hosting by TinyPic

Da vi først hadde BEGYNT å kalle han bamsemoms, så var det egentlig ingen vei tilbake. Men navnet har åpnet for mange flotte kombinasjoner: Matmoms, Kosemoms, Bomsemoms, Latmoms, Momsen, Momsemoms osv. Han var den første til stort sett alt i kattungekullet. Først opp med øya, første til å gå ordentlig på gulvet, første til å male og ikke minst - første til å spise ordentlig kattemat. Han luktet ikke på det en gang, men hev seg over det. De andre kattungene kunne ikke brydd seg mindre om maten, men Momsen sto med alle fire bena OPPI matskålen. Her følger et nydelig bilde av Supermann og Momsen som gjør sin favoritting sammen:

 

Image and video hosting by TinyPic

 

Momsen er svært sosial. SVÆRT sosial. Han tar gjerne sovingen så langt oppi trynet han kan komme. 
For noen dager siden sovnet han på min sittende samboer og begynte å glid nedover. Han våknet, men sovnet igjen da han nådde sofaen. Problemet var bare at kloa satt fast lenger opp, så DETTE ble soveposisjonen:

 

 

Image and video hosting by TinyPic

 

I dag sovnet han derimot slik:

 



Jeg har forelsket meg fullstendig i Bamsemums og kjenner allerede at livet ville vært tommere uten han. Heldigvis slipper jeg å være uten, så da blir det ikke annet enn et tenkt problem. 

'Livet er morsommere for dem som er glad i katter'

 

Adios.  

Mer bilder - håndfotoshoot.

Her er greia: Jeg har ny pc. Noe som forsåvidt er helt fantastisk siden denne nye pcen er bygget av en nær geeke/game/IKT-venn (Den kan med andre ord game. Masse. Hele tiden. Skyrim 12 timer i strekk uten tissepause.) Problemet er at alle mine tidligere fotografier ligger på laptopen. "Så hva?" tenker du sikkert "Det er jo bare å kopiere over."
Joda. I en flott verden hadde det bare vært å kopiere over. Laptopen har dessverre begynt å dra på årene og sliter derfor litt med ledningene sine. Den kan ikke startes hvis batteriet står i - batteriet må være ute og laptopen må stå til lading med ledningen liggende over tastaturet i en bestemt vinkel. Da starter den på 1/7 forsøk (nøye ført statistikk). Da er det EGENTLIG bare å få fyrt i gang laptopen og starte kopieringen tenker du sikkert nå? Da vil jeg at du skal legge til 5 hypre kattunger i mattestykket. 

Til tross for lave odds har jeg likevel klart å kopiere over akkurat den ene mappen med kunstbildene. Disse er både tatt og redigert i 2011 med min kjære venninne/modell. Jeg våknet opp en dag med en merkelig ide om å tapetsere et rom med hender (kopimaskinen på jobben fikk med andre ord kjørt seg hardt). Dette ble resultatet og jeg tar GJERNE mot kommentarer:
(PS: Klikk på første bildet. Da kommer det opp et eget vindu hvor du bare kan klikke "neste") 

 

      

 

 

.
Les mer i arkivet » September 2014 » Februar 2014 » November 2013
hits